Aller høyeste underholdningsverdi
«The Suicide Squad»: Regissør James Gunn tar med seg sin eksentriske atmosfære fra Marvels «Guardians of the Galaxy» over til DC's «Suicide Squad»-verden.
Publisert
FILMANMELDELSE
Originaltittel: The Suicide Squad
Sjanger: Superskurkerr/Action/Komedie
Regissør: James Gunn
Manus: James Gunn
Medvirkende: Margot Robbie, Idris Elba, Joel Kinnaman, John Cena, Michael Rooker, Viola Davis, Nathan Fillion, Pete Davidson, Sylvester Stallone, Alice Braga, Daniela Melchior, David Dastmalchian
Sensur: 15 år
Spilletid: 2t. 12min.
Terningkast: FEM
FILM: «The Suicide Squad» er en slags oppfølger til «Suicide Squad» fra 2016. Men egentlig er det mer en reboot.
Amanda Waller (Viola Davis) samler på ny en gjeng kjeltringer av ymse slag og tvilsom moral. De må utføre et umulig oppdrag på øya Corto Maltese, som har blitt offer for et militærkupp. Hva som venter deretter må man bare erfare for en selv.
Filmatiske godsaker
Regissør og Manusforfatter James Gunn vet hvordan man skaper absurde karakterer og hvordan de samhandler med hverandre. Han bruker tegneseriens bisarre verden for alt hva det er verdt, og spiller på det også mellom karakterene.
Som for eksempel en vandrende haimann er like ekstremt merkverdig innad i filmens rammer, men oppleves likefullt normalt.
Det virker som Gunn har fått nokså frie tøyler til å utforske universet, og skaper en herlig komisk og kosmisk atmosfære hvor ingenting er umulig. Han får utfolde sine kreativitet, og det gir rom for mye filmatiske godsaker. Skuespillerne ser ut til å nyte tilværelsen til det fulle, noe som også skinner igjennom på lerretet.
Herlig galskap
Filmens store styrke er uten tvil karakterensemblet. Det er så unikt, en så herlig galskap, hvor alt kan skje. Replikkene sitter løst, og de treffer gang på gang.
Spesielt starten overøser oss med herlige nye karakterer som har den ene syke superkreften etter den andre. Manuset er ekstremt godt satt sammen, og vi blir stadig overøst med små tvister over hvor historien bærer videre. Ingen av karakterene virker å være hellig, og det gir rom for mye overraskelser.
Den første halvdelen er uten tvil den beste delen. Her fråtser vi i det ypperste på underholdningsskalaen. Forfjamselsen ligger rundt hvert eneste hjørne, og underholdningen er nesten overveldende. Den andre halvdelen roer ting seg noe, og vi blir mer kjent med de karakterene som er igjen av galskapen. Det er noen gjengangere fra den første og forglemmelige «Suicide Squade» fra 2016, som blant annet herlige Harley Quinn (Margot Robbie), Rick Flag (Joel Kinnaman) og Amanda Waller (Viola Davis), men det er for det meste nykommerne som holder hjulene i gang - med små herlige unntak av nevnte Harley Quinn.
De mislykkedes superskurkers sjanse
Regissør James Gunn er kjent for sine «Guardians of the Galaxy»-filmer, som hadde et unikt samspill mellom sine pussige og snodige karakterer. Dette har han klart å ta med over til konkurrenten, og om mulig skape et enda mer vanvittig univers.
Her har han satset på mer ukjente og mer eller mindre mislykkede skurker med og uten superkrefter. Bare Harley Quinn står igjen som den mest kjente superskurken. Dette fungerer strålende, siden de nye karakterene innehar så mye merkverdigheter og dysfunksjonalitet seg i mellom. Man savner aldri de større navnene dette universet innehar. En Supermann eller en Batman ville bare virket mot sin hensikt.
De er forøvrig også superhelter som ville ødelagt atmosfæren i filmen med sitt dystre alvor. Dette er de mislykkede superskurkers sjanse til å vise seg frem.
Perfekt krydret
Filmen er fullpakket med mange små detaljer, og alt er ekstremt veldesignet. Fargepaleeten er fargefull selv om dette er en dyster og brutal verden. Gunn følger også opp sin bruk av ulike musikksjangre fra (Guardian of the Galaxy).
Lekenheten i det filmatiske er gjennomgående. Spesialeffektene holder en stødig standard, som man vil forvente av en Hollywoodfilm av dette kalibret. Skuespillerne virker perfekte for sine ulike roller. Volden er til tider brutal, men nokså karikert og passer tonen i filmen. Noe småpirk er det, men ikke nok til å nevnes.
«The Suicide Squad» klaffer i forsøk nummer to. Den har forstått hva for slags univers dette er, og spiller på det for alt det er verdt. Atmosfæren og humoren er perfekt krydret, og vekk er alvorsgraden og moralen.
Dette er tross alt en film om gale og tildels mislykkede superskurker. Resultatet er en ekstrem heisatur som nesten holder det kontinuerlig gående i drøye to timer.
