Filmkunst!

FILMANMELDELSE

Originaltittel: The Green Knight
Sjanger: Fantasy/Drama/Middelalder/Sagn

Regissører: David Lowery

Manus: David Lowery

Medvirkende: Dev Patel, Alicia Vikander, Joel Edgerton, Sean Harris, Sarita Choudhury, Kate Dickie, Barry Keoghan, Eirin Kellyman

Sensur: 12 år

Spilletid: 2t. 5min.
Terningkast: FEM

FILM: Allerede fra første bilde, innser man fort at dette ikke er en vanlig film. Tiden går langsomt, språket er komplisert, kamera oppfører seg tidvis uforutsigbart og middelaldermusikken balanserer konstant på grensen til det plagsomme.

Et førsteinntrykk som egentlig vedvarer filmen gjennom. Imidlertid en meget subjektiv betraktning fra undertegnede, som heldigvis ikke hindrer den objektive oppfattelsen av at dette er en film som oser av kvalitet i samtlige ledd. Og som etterhvert trumfer et gjennomgående førsteinntrykk.

Dette er en sjeldenhet av en filmopplevelse, spesielt i dagens stadig økende kommersielle filmmarked hvor kunsten som oftest må vike for kapitalen. Her har vi noe veldig særegent, men med et meget tungt fordøyelig materiale som krever en del av sin seer.

Overveldende feighet

«The Green Knight» er løselig basert på det myteomspunne sagnet om «Sir Gawain and The Green Knight» som foregår i samme tid og rom som Kong Arthur og ridderne av det runde bord.

Gawain (Dev Patel), en drukkenbolt av en ridderaspirant, tilbringer mesteparten av sin tid sammen med sin elsker Essel (Alicia Vikander) og på det lokale vertshuset. Samtidig er han favorittnevøen til selveste kongen (en ukreditert kong Arthur). I ly av et julespill til kongens ære på selveste julaften, møter Gawain en mystisk skikkelse kalt «Green Knight». Den skikkelsen utfordrer han i et i utgangspunktet harmløst spill, som imidlertid fort får et dødelig etterspill. Herfra og ut starter en underlig fysisk og mental reise mot Gawains uunngåelige skjebne. En reise som ikke følger alle konvensjonelle veier.

Dev Patel som Gawain, bærer hele filmen gjennom sin genuine og naturlige tolkning. Han får ingen av de store monologene, og blir oftest overlatt i underdanige situasjoner, hvor hans tilsynelatende manglende ridderkvaliteter lyser igjennom.

Hans menneskelighet og overveldende feighet følger ingen heltemanualer. Dev Patel spiller med hele hjertet, og mestrer det vanskeligste av alt, å agere uten å si et ord. Resten av skuespillerensemblet følger i kjølvannet, hvor hver får sin egenartet monolog til å lyse.

Skuespillere elsker sånne filmer. Mye prat i lange kompliserte replikker. Litt shakespearsk over det hele, foruten rimetrangen.

Bravur

Regissør og manusforfatter David Lowery har snekret sammen et genialt manus, som er løselig basert på et av sagnene rundt Kong Arthurs omgangskrets. Det ser ut til at Lowery har nærmest fått frie hender til å virkeliggjøre sin visjon, noe han viser seg verdig.

Han overfører det geniale i manuset over til lerretet med bravur. Med nydelig foto, som med sin nesten statiske og endeløse tålmodighet, og en dash av uforutsigbarhet, utforsker et brutalt, usivilisert og vakkert landskap.

Smårusk

Kvalitetene er mange, men filmen har også noe smårusk hvor den subjektive oppfattelsen skjærer gjennom den objektive. Noen av scenene er litt for lange, og hadde nytt godt av å trimmes litt. Det er litt av faren når regissøren selv klipper sin film, som Lowery har gjort i dette tilfellet.

Musikken er også en prøvelse, der den til tider er litt voldsom og pågående. Middelaldermusikk, som her domineres med fele, harpe og pompøse kor kan gå tvers igjennom både øregang og sjel.

På en annen side fanger den atmosfæren og setter seeren i riktig tidsånd. Men den kunne med fordel tones ned. Effektene er greie nok, og man enser dem for det meste ikke, noe som er et kompliment. Med et hederlig unntak av en rev som til tider kan bli litt for animert og noe lett i sin gange.

Bedre og bedre

Men selv med litt smårusk her og der, så er dette en kvalitetsfilm, som må sies å vokse seg bedre og bedre jo mer tankene har fått samlet seg litt.

Jeg personlig synes det var en krevende film å se, og jeg slet tidvis med å gi den min fulle oppmerksomhet. De mange og lange scenene krever en del, men samtidig er det også mye spenning og en del underholdende ubehageligheter som er et kompliment i en sånn film.

Det er en poetisk, tålmodighetsprøvende, vakker, brutal, episk filmatisk opplevelse som man sjelden får oppleve. Definitivt verdt å se og lide litt for.