IKONISK FILM-MONSTER: Michael Myers gjør det han kan best
IKONISK FILM-MONSTER: Michael Myers gjør det han kan best

Tynn, blodig suppe

«Halloween Kills»: En blodig og meningsløs massakre som følger gjengrodde stier.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE:

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Halloween Kills

Regissør: David Gordon Green

Manus: Scott Teems, Danny McBride & David Gordon Green (Basert på karakterer skapt av John Carpenter & Debra Hill)

Medvirkende: Jamie Lee Curtis, Judy Greer, Andi Matichak, James Jude Courtney, Will Patton, Thomas Mann, Anthony Michael Hall

Sensur: 18 år

Spilletid: 1t 46min

Sjanger: Grøsser
Terningkast: TO

FILM: «Halloween Kills» er den siste av endeløse oppfølgere til filmen «Halloween», John Carpenters klassiker fra 1978 om drapsmonsteret Michael Myers. Eller helt presist er «Halloween Kills» en direkte oppfølger til «Halloween» fra 2018, som igjen er en slags oppfølger/reboot av klassikeren fra 1978.

Da har vi ikke tatt med alle de endeløse oppfølgerne fra 80 og 90-tallet. Forvirret? Det samme virker filmskaperne.

Regissør David Gordon Green følger her direkte opp hva som skjedde fra hans «Halloween» fra 2018. Samtidig inkluderer han flashbacks fra året 1978, hvor han samtidig introduserer noen nye karakterer i miksen. For karakterer er det nok av. Gamle og nye karakterer dukker opp i øst og vest. Dette er strengt talt også filmens dyrebare valuta. For når man skal bli slaktet i tur og orden, er det greit å ha en massiv beholdning å ta av.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Sykehuskorridoren del 1: </span>Jamie Lee Curtis gjentar sin ikonisk rolle fra originalen fra 1978</span>
Sykehuskorridoren del 1: Jamie Lee Curtis gjentar sin ikonisk rolle fra originalen fra 1978

Rotete

En knivstukket Laurie Strode (Jamie Lee Curtis), hennes datter Karen (Judy Greer) og barnebarnet Allyson (Andi Matichak) rømmer vekk i en bil, med et brennende hus forsvinnende i midtspeilet. De tror de endelig har endt Michael Myers terroriseringer for godt, når de har etterlatt han i et bur i det brennende huset.

Men effektive brannmenn er raskt på stedet og redder Myers, før han på sin sedvanlig takknemlige måte slakter dem ned. Dermed kan terroren på ny starte i den fiktive amerikanske småbyen Haddonfield.

Først skal imidlertid nye og gamle karakterer introduseres med ulike tidslinjer, muligens for å forvirre enda mer. De fleste karakterene sliter også å skape noen form for empati rundt seg. En skulle nesten tror de hadde et slags anti-empati-filter surret inn i personligheten.

Det som føles som tusen små historier av ulike personer blir så vevd inn i filmens dramaturgi. Hvor alle har det til felles at de alle har direkte eller indirekte forbindelser til Michael Myers. Man skulle nesten tro at de burde visst bedre, men likefullt tar de stadig dumme og idiotiske valg underveis som koster dem dyrt.

Det virker som en ren kollektiv kollaps av sunn fornuft. Etterhvert blir det så dumt at man nesten heier på antagonisten for å få en slutt på den eskalerende irritasjonen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Lynsjestemning: </span>Folket mobiliserer i håpet om å ende Michael Myers brutaliteter</span>
Lynsjestemning: Folket mobiliserer i håpet om å ende Michael Myers brutaliteter

Poenget?

Hvorfor er et spørsmål som konstant dukker opp underveis, uten at det egentlig noen gang blir besvart. Hva er egentlig poenget om det er noen. Motivasjonen til ondskapen selv, Michael Myers, blir aldri giddet å utforske nærmere.

I stedet blir han fremstilt som følelsesløs maskin uten noen menneskelige karaktertrekk hvor hverken kniver eller kuler ser ut til å ha noen virkning for hans eksistens.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">80-tallshelten:</span> Antony Michael Hall fra klassikeren «Breakfast Club» på hevntokt</span>
80-tallshelten: Antony Michael Hall fra klassikeren «Breakfast Club» på hevntokt

Tynt og schizofrent

Regissøren David Gordon Green, virker å slite med strukturen på filmen. Han vil gjerne lage en moderne «Halloween» samtidig som han er fanget av nostalgien. Det resulterer i en litt schizofrenetisk musikkstil, som tar litt fra alle epoker.

Manuset er tynt, med endeløse karakterer og unødvendige tidslinjer. Replikkene er ofte unaturlige, og ufrivillig komiske til tider. Deler av skuespillet er ganske så middelmådig. Noen ganger lurer man på om det er med vilje, som en slags hyllest til b-filmene. Det at man lurer er i midlertid sjelden et godt tegn.

Foto holder faktisk over en gjennomsnittlig Hollywood standard, med et lydbilde som gjerne pumper volumet på maks når blodet spruter i alle retninger. Selve skremmefaktoren i filmen har måtte vike plass for den blodige splatter-effekten. Ingen blir drept på samme måte. Det har nærmest gått kunst i å drepe på mest mulig spektakulær måte. Og når tonen i filmen føles altfor alvorlig til en slik film å være, ender det egentlig opp som en spekulativ drapsorgie.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Sykehuskorridoren del 2:</span> Munnbind på gulvet er aldri gode nyheter</span>
Sykehuskorridoren del 2: Munnbind på gulvet er aldri gode nyheter

Dumskapen råder

En ikonisk ond filmkarakter i en veldesignet skummel maske, på en endeløs drapsorgie er bare ikke nok. Resultatet blir en rotete og blodig affære hvor kreativiteten er fraværende og dumskapen råder.

Det hele føles hensiktsløst, uten å ha noe større budskap å formidle. Dette er kun en pengeinnsamling uten noen kunstneriske ambisjoner, som ikke en gang har tatt seg bryet verdt med å skape en historie og noen likandes karakterer.

Det blir egentlig bare ubehagelig og gjentagende til det kjedsommelige, uten noen formildende faktorer. I disse tider føles det bare feil.

Powered by Labrador CMS