I fritt fall!

FILM: I en verden hvor tyngdekraften til de gamle «Tom og Jerry» tegnefilmene ville være normalt, så ville «Fast & Furious 9» fortsatt oppleves urealistisk.

«F9» tar et lite skritt tilbake i tid, til 1989, hvor Vin Diesels superseriøse karakter Dominic Toretto, og hans til nå ukjente bror og fremtidig superspion Jacob overværer deres fars brutale død i et billøp.

Like etter blir de uvenner, og Dominic jager sin bror på dør. Klipp til i dag, hvor den ene halvdelen til et globalt supervåpen blir stjålet av Jacob, som plutselig har blitt en superskurk etter 32 år i skjul.

Dermed må atter en gang, superteamet til Dominic samle sammen de heftigste bilene, og redde verden.

Tynn suppe

Manuset er tynn suppe, tar stadig snarveier og overøser oss med dumme og tidvis irriterende handlings-forklarende replikker.

Nye og gamle karakterer dukker opp, i nærmest kameo-roller som ikke tilfører handlingen noe mer enn undring for de som eventuelt ikke har sett de åtte foregående filmene.

En karakter står til og med opp fra de døde. Men Vin Diesel tror fortsatt han er i det alvorligste drama, uten antydning til å lette litt på munnvikene.

Eneste karakter som prøver på litt humor og selvironi, Roman (Tyrese Gibson) oppleves også til tider lett fornøyelig i et ufornøyelig landskap.

«F9» er en film som prøver alt det kan med å overdøve de andre filmene i actionsekvenser og dumme one-linere. Realismen er for lengst blitt kastet på dør. Samtidig så henger ikke denne historien sammen, og flere spørsmål enn svar dukker opp underveis.

Familien er ironisk hovedfokus, selv om skurken ble kastet på dør av sin egen bror. Selv ikke Charlize Theron som gjenopptar sin rolle som Cipher fra film nummer 8, klarer å heve helhetsinntrykket.

Med en hårfrisyre som kan minne om en slags kvinnelig utgave av hårfrisyren til Javier Bardems hitman-karakter i «No Country for Old Men», sitter hun for det meste i et glassbur og oser onde vibber.

Data-stunts

Filmatisk pumper det ut pompøs musikk, overdådige lydeffekter og uendelige data-stunts. Kamera holdes overraskende stabilt med en klipp hvor man faktisk kan tyde hva som skjer.

Klippe-kontinuitet er ellers ikke så nøye, der spesielt en veltet trailer imponerer med å starte i byen, for så å ende på hjulene igjen langt ut i ødemarken, etter en fem minutters glide- og rulle-tur.

Den massive pengebruken virker å ha gått til store gasjer for i det hele tatt å få tilbake skuespillerne, mens resten til å finne på de mest utenkelige stuntene - som likefullt må gjennom dataprogrammene da naturens lover gjør det umulig å gjennomføre fysisk.

Overtid

Det niende gjensynet, i en film-franchise som stadig slår når nye rekorder, føles fremdeles langt på overtid.

Originaliteten og fornuften har for lengst forlatt åstedet, og etterlater en flau eim av penge-tørste bakmenn og skuespillere på autopilot.

Actionsekvensene når stadig nye høyder av tåpeligheter, manuset er fullt av motsigelser, karakterutvikling er fraværende, humoren likeså - med et menneskelig drama så urealistisk, at selv de mest useriøse såpeoperaer til sammenligning vil fremstå dokumentarisk.

Tomhet

Sjarmen er for lengst død, og enda verre, underholdningsverdien er borte.

Igjen sitter man bare igjen med en tomhet og en konstant øyerulling.

Filmen er så overdreven at det blir ufrivillig komisk, dumt, og verst av alt: KJEDELIG.