Bestialsk vikingdrama
«The Northman» er et hevndrama av største alvorsgrad, og er både anstrengende og krevende å følge - men som samtidig oser av kvalitet i nesten hvert bilde.
Publisert
Sist oppdatert
FILMANMELDELSE:
Originaltittel: The Northman
Regissør: Robert Eggers
Manus: Robert Eggers & Sjón
Medvirkende: Alexander Skarsgård, Anya Taylor-Joy, Claes Bang, Nicole Kidman, Ethan Hawke, Björk, Willem Dafoe, Ingvar Sigurdsson
Sensur: 18 år
Spilletid: 2t. 17min.
Sjanger: Viking/Eventyr/Thriller/Drama
Terningkast: FEM
FILM: Robert Eggers, regissøren bak «The Witch» og «The Lighthouse», kommer med en ny særegen film, langt fra Hollywoods kommersielle standarder.
«The Northman» er et vikingdrama som har stjålet litt her og der, og vevd sammen til et epos som mer eller mindre handler om noe så enkelt som hevn.
Inspirasjon for selveste Shakespeare
Den danske historikeren Saxo Grammaticus (1150-1220) skrev historien om vikingprinsen Amleth, som hevnet drapet på sin far. Dette var en ren fiksjon delvis inspirert av et bortkomment islandsk dikt samt fra danske folkesagn. Meningen var at en skulle dokumentere dansk vikinghistorie for etterfølgende generasjoner. En fortelling som for øvrig inspirerte William Shakespeare drøye 400 år senere til å skrive Hamlet.
Nå har fabelen inspirert regissør og manusforfatter Robert Eggers i samarbeid med den islandske forfatteren Sjón, til å skape en egen vikingfilmatisering. Det er imidlertid et utgangspunkt som langs veien tar sine egne friheter, og blander til og med inn den norske vikingkongen Harald i en bisetning.
Henrettelse
Kort fortalt handler «The Northman» om vikingprinsen Amleth som i 895 e.kr, i meget ung alder bivåner sin far Aurvandils (Ethan Hawke) brutale henrettelse forårsaket av en nær slektning, som så vil utslette hele blodslinjen.
Han slipper unna, og lever så i årevis på flukt med kun en tanke i hodet, å hevne sin far og frigjøre sin mor når tiden er moden. Med i potten er hekser, norrøne guder, mytologiske hallusinasjoner og brutale plyndringstokter.
Bestialsk ferd
Filmen er en bestialsk ferd, som omsider havner på Island. Den dramaturgiske strukturen er enkel, med forholdsvis få mennesker å forholde seg til. Det gjør det hele oversiktlig, med romslige forhold for karakterutvikling. Språket derimot er komplisert, og er tungt inspirert av Shakespeare - og derfor til tider ganske så krevende å følge. Til gjengjeld er det alle skuespillers drøm å formidle, noe man kan fornemme i deres opptreden. Spesielt de små birollene som er okkupert av store navn, koser seg i ordflommen.
Protagonisten Amleth blir spilt av svenske Alexander Skarsgård, som går til verks med alt han har av muskler og hevngjerrighet. Han balanserer på en syltynn linje, som enkelte steder grenser faretruende opp mot det parodiske og det pretensiøse. Den grensen krysser han i midlertid aldri over, på sin mektige ferd fra eksil til sin forutbestemte skjebne.
Tålmodig
Foto er tidvis vakkert og stillestående med en tålmodig klipp, som gir Island imponerende bakteppe rikelig med tid. Det som derimot irriterer en del er at nattscenene blir filmet om dagen, for så å legge på et natt-filter og en digital stjernehimmel i etterarbeidet.
Resultatet av det gir en unødvendig kunstig opplevelse av en grålig natt, som ødelegger noe av helhetsinntrykket. Detaljene og produksjonsverdien ellers er imponerende.
Musikkstilen holder seg til toner fra middelalderen. Nesten til tider inspirert av irsk folkemusikk, i hvert fall for et utrent musikalsk øre, og jobber i god symbiose med lydbildet. Et lydbilde som er kresent og fokuserer på et forenklet lyddesign, som faktisk gir de brutale i kampscenene en ekstra dimensjon.
Mektig opplevelse
«The Northman» er nesten strippet for alt av kommersielle fibre. Den er tung og tidvis langsom å følge. Det er mye dveling og komplisert ordbruk, som krever ekstremt mye fokus fra seeren. Samtidig er dette noe herlig annerledes, og langt fra noe man har sett før. Det nærmeste jeg kan sammenligne det med, er at dette er en slags miks mellom «Conan the Barbarian» og «The Green Knight».
Opplevelsen man sitter igjen med til slutt er mektig og definitivt noe man ikke vil glemme med det første. Det er episk, brutalt, vakkert og besudlet om hverandre.
