En klaustrofobisk perle

FILM: Alle elsker en comeback-historie, og spesielt Hollywood. Skuespilleren Brendan Fraser, er i Norge kanskje mest kjent for eventyrfilmen «The Mummy» og dens mange oppfølgere. Men han kunne også spille i seriøse dramaer som de Oscar-vinnende filmene «Crash» og «Gods and Monsters» for å nevne noen. Som skuespiller sjarmerte han og underholdt han oss med masser av komisk tilsnitt i sine skuespillerprestasjoner. Han var regnet blant de største Hollywood-stjernene i store deler av 90-årene og utover 2000-tallet. Deretter forsvant han brått fra de fleste radarer.

Det skal nå i midlertid sies at han aldri forsvant helt fra skuespillerfaget. Han holdt det gående med mer anonyme roller i mindre bortgjemte filmer og tv-serier de siste 15 årene. Men nå er han plutselig på alles lepper igjen, og har til og med hanket inn en Oscar-nominasjon - av den fortjente sorten. Årsaken er hans fremragende prestasjon som den ekstremt overvektige og sky «Charlie» i den lille uavhengige filmen «The Whale».

Løselig selvbiografisk

«The Whale» er basert på manusforfatter Samuel D. Hunter sitt eget teaterstykke med samme navn, som igjen er veldig løselig basert på han selv.

Hovedpersonen Charlie sliter med kraftig overspising, som har eskalert til de grader at han har isolert seg fra verden, og oppholder seg kun i sin egen leilighet. Han livnærer seg med å undervise et online-kurs på et lokalt college. Han går aldri ut, og er avhengig av at sin eneste venn Liz (Hong Chau), kommer innom og hjelper han. Når kroppen hans etter hvert begynner å slite fysisk med organer som er i ferd med å bryte ned, er hans eneste tanke å få kontakt med sin fremmedgjorte datter.

Effektivt filmbilde

Dette er en meget enkel film i all sin oppbygning, men den har mye dybde, og masser av kjærlighet for selve livet, tross alt dens mørke. Regissør er ikke ukjente Darren Aronofsky, med kjente filmer som «Requiem for a Dream», «The Wrestler» og «Black Swan» i sin portefølje.

Alle de nevnte filmene har sterke tilnærminger til mørket, hvor hovedpersonene har en eller annen form for besettelse eller avhengighet hengende over seg. Sånn sett følger Aronofsky i kjente spor med «The Whale». Han klarer å skape et klaustrofobisk univers hvor vi lettere kan leve inn i Charlies tankesett.

Aronofsky bruker også filmmediet aktivt med å formidle sin visjon. Blant annet med bruk av et smalere filmformat, nemlig 4:3 (samme format som de gamle TV-skjermene før flatskjermenes inntog), enn hva som vanlig for dagens kinoformat. Det gjør at verden blir smalere og mindre, samtidig mer klaustrofobisk, særlig i seerens underbevissthet.

Lydbildet er enkelt, men samtidig meget lukket, med en stum romklang. Det er fokus på enkle utendørslyder som regn, fuglekvitter, og vind. Noe som skaper en effektiv atmosfære av klaustrofobi, som samtidig viser en verden der ut med masser av vakkert potensiale. Dette gir på mange måter et indirekte speilbilde av hovedpersonen Charlies egen personlighet.

Lydmiksen bruker også små effektive øyeblikk hvor kameraet følger en statisk Charlie, hvor lyden av personer som beveger seg i rommet bak han følges ved hjelp av surround-høyttaleren. Musikken er mørk og fremføres av et symfoniorkester. Den bygges effektivt og gradvis opp i nøkkelscener, mest med lange, dype, nærmest flytende toner.

Tunge temaer

Ellers er «kroppsdrakten» til Brendan Fraser enestående laget. Den er hundre prosent overbevisende, noe faktisk hele filmen faller på, og ville lidd foruten. Selve skuespillet er enestående, med en stram og effektiv dramaturgi. Fraser spiller overbevisende, mange ganger bare med sitt blikk. Samspillet med resten føles ekstremt realistisk.

Tonen er umild, men samtidig med et positivt sinn som sprer seg takket være hovedrollefiguren. Dette er et renspikket karakterdrevent drama, som oppleves ekstremt ærlig i sin frie utfoldelse. Filmen tar for seg tunge temaer som bunnløs sorg, avhengighet, kjærlighet, religion og å bli forlatt.

Oppløftende tragedie

«The Whale» er til tider en vond film å bivåne, der mang en tåre klarer å snike seg frem. Det er ikke til å legge skjul på. Samtidig føles den så ekte og så varm i all sin mørke fremtoning. Filmen oppleves som noe så sjeldent som en oppløftende tragedie, med undertoner som fyller hele følelsesregistret grunnet hovedkarakterens varme - tross hans mange mangler.

Dette er en ekstremt vakker film som er nærmest perfekt i sin utførelse!