FRYKT-UTRYKK ÉN: Engelske Annabelle Wallis får trent godt på sitt forskrekkede uttrykk.
FRYKT-UTRYKK ÉN: Engelske Annabelle Wallis får trent godt på sitt forskrekkede uttrykk.

Formelskrekk med en twist

MALIGNANT: Skrekkfilm som boltrer seg i gjenbruk av klisjéer og mengder med grafisk vold.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE:

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Malignant

Regissør: James Wan

Manus: Ingrid Bisu, James Wan & Akela Cooper

Medvirkende: Annabelle Wallis, Maddie Hasson, George Young, Michole Briana White, Jean Louisa Kelly, Susanna Thompson

Sensur: 15 år

Spilletid: 1t. 51min.

Sjanger: Skrek
Terningkast: TRE

FILM: I 2004 slo regissør James Wan igjennom i Hollywood med en liten uavhengig film kalt «Saw».

Den overrasket en sultefôret skrekkgenerasjon med sin ekstreme grafiske voldsskildringer av et i utgangspunktet enkelt plott med noen små finurlige twister på veien. Det ble en kjempesuksess som så kickstartet en hel franchise av oppfølger av ymse kvalitet.

James Wan fortsatte så sin ferd i skrekkens verden, med andre suksesser som «Insidious 1 & 2», «The Conjuring 1 & 2» pluss at han produserte og skrev en bunke med andre skrekkfilmer. Han har også rukket å ta noen avstikkere fra skrekkens verden med DCs «Aquaman» og «Fast and Furious 7». Nå vender han tilbake til sine røtter med filmen «Malignant».

Makabre visjoner

Madison Mitchell (Annabelle Wallis) er høygravid med sin voldelige ektemann. De bor i en gammel rønne av et hus, med såpass god avstand til nærmeste nabo at de ikke kan høre ditt skrik. Arketypisk satt opp for skrekk.

Et voldelig sammenstøt med sin husbonde vekker noe grotesk til live som sporenstreks setter i gang makabre visjoner hos Madison. Visjoner av groteske drap hjemsøker henne og viser seg hurtig å være forankret i virkeligheten.

Dermed starter et søkk ned i en fryktelig fortid for å finne svar, samtidig som et kappløp mot klokka for å muligens forhindre flere drap.

Ujevn

Ideen er faktisk ganske så frisk i sin enkelhet. Den krever selvsagt at all logisk kunnskap du måtte inneha vrakes. Likevel, i all sin uvirkelighet kjøper man det i den settingen som er satt.

Problemet er at i fascinasjon av sin tilsynelatende geniale ide, føler filmskaperne en trang til å overforklare hver eneste detalj i enkelte avsløringer, mens andre egenskaper som blant annet antagonisten innehar, aldri blir forklart.

Regien er ujevn. Det er tydelig at Wan finner inspirasjon i gamle b-filmer fra Hollywoods eldre æra. Spesielt enkelte kulisser virker nesten med vilje å ha blitt laget kunstig. Det kan gi en nostalgisk godfølelse, men da burde det ha blitt gjennomført hele veien.

Deler av skuespillet føles også litt uggent og overdrevet med vilje av uforklarlige årsaker, noe enkelte dårlige replikker må ta skylden for. Hovedrolleinnhaver Annabelle Wallis får prøve seg enkeltvis å utforske sin skuespillerpalett, men mesteparten av tiden hennes består likevel i skriking, gråting og å posere ulike skrekkuttrykk. Noe hun forøvrig mestrer i vesentlig grad.

Skuespillerensemblet består ellers av forholdsvis uprofilerte skuespillere, i hvert fall med norske øyne - som kunne gitt rom for mer overraskelser i antagonistens stigende offer-bunke, uten at det blir utnyttet.

Humoren er mer eller mindre fraværende, i hvert fall med bevissthet med noen små uheldige unntak, noe som gjør at en føler at filmen tar seg litt vel seriøs til tider.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">FRYKT-UTRYKK TO:</span> Mens en ubehagelig skygge skjuler seg i bakgrunnen</span>
FRYKT-UTRYKK TO: Mens en ubehagelig skygge skjuler seg i bakgrunnen

Interessant idé

Dette er en fullblods slasher-skrekkfilm som bruker alle klisjeene for hva det er verdt. Foto holder klassisk Hollywood-standard med fine lyssatte bilder som til stadig får leke seg med lyn, torden og regn.

Det er ingenting nytt som blir hentet frem som man ikke har sett før. Alle karakterene som har noe å frykte befinner seg alltid alene, og de fleste karakterene er endimensjonale stereotyper med liten utvikling. Musikken og lydeffektene blir konstant satt på maks, samtidig som seerens paranoia blir stadig fôret med «jumpscares» og uendelige med falske «jumpscares». Forutsigbarheten blir etter hvert veldig gjeldende.

Filmen innehar likevel en viss underholdningsverdi. Antagonisten «Gabriel» er en fiffig kreasjon som har sine øyeblikk. Et annet lite høydepunkt er forøvrig en fiffig bruk av en mørk versjon av Pixies hit «Where is my mind» inkorporert i selve filmmusikken.

«Malignant» er på papiret en interessant ide med noen interessante twister, som ikke helt får ut sitt potensiale på lerretet. Den drukner i klisjeer og overbruk av skrekkfilmenes begrensede verktøykasse, med en tvangsmessig trang til å overforklare sin egen genialitet.

Resultatet blir en klisjetung film - som de mest iherdige skrekkfilmfantaster trolig vil elske.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">FRYKT-UTRYKK TRE:</span> Ubehaget stiger i takt med svettetoktene</span>
FRYKT-UTRYKK TRE: Ubehaget stiger i takt med svettetoktene
Powered by Labrador CMS