Frykt-faktoren øker gradvis for Rose, spilt av Sosie Bacon, datteren til Hollywood-veteran Kevin Bacon.
Frykt-faktoren øker gradvis for Rose, spilt av Sosie Bacon, datteren til Hollywood-veteran Kevin Bacon.

Gir kalde grøss nedover ryggen

«Smile» er en skrekkfilm som bruker sjangerens velkjente klisjeer for et effektivt ubehag.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE:

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Smile
Sjanger: Skrekk

Regissør: Parker Finn

Manus: Parker Finn

Medvirkende: Sosie Bacon, Jessie T. Usher, Kyle Gallner, Robin Weigert, Caitlin Stasey, Kal Penn, Rob Morgan

Sensur: 15 år

Spilletid: 1t. 55min.
Terningkast: FIRE

FILM: Terapeuten Rose Cotter, spilt av skuespillerinnen med det fiffige navnet Sosie Bacon, blir på en måte infisert av noen uforklarlige, ubehagelige, brutale og meget virkelighetstro syner etter en traumatisk hendelse med en suicidal pasient. Syner som muligens blir forårsaket av et vesen av overnaturlig opprinnelse.

Hva dette vesenet er eller hva for en slags motiv det innehar utover å gi sine ofre et ubehagelig guffent smil, må du umiddelbart gi slipp på. Det blir aldri forsøkt forklart eller i det hele tatt vurdert som essensielt for handlingen. I stedet virker det som at regissør Parker Finn har samlet alt hva han kan tenke seg av gufne filmøyeblikk, stjelt litt her og der, og skrevet et manus rundt det.

Og i det henseende lykkes han temmelig bra, med god hjelp av en imponerende Sosie Bacon i hovedrollen. Hun klarer å skape en karakter man tror på, og føler med underveis. Du vil at hun skal komme seirende ut av det. Noe som gjør det lettere å leve seg inn i hennes karakters bisarre og forferdelige situasjon.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Det falske smilet frembringer grøsninger nedover ryggen</span>
Det falske smilet frembringer grøsninger nedover ryggen

Pinefulle toner

«Smile» er en film som bygger på frykt og å bygge opp et nivå av ubehag, for så å lesse på med uholdbare øyeblikk av overraskelser. Samtidig holdes det på et anstendig nivå, slik at man ikke går på akkord med overraskelsesfaktoren.

Skremme-effekten holdes fersk gjennom hele filmen, og filmskaperne blir ikke fristet til overforbruk, da dette har en tendens til å skape en motsatt effekt, når man stadig pusher på med gjentagende skrekk-effekter der man etterhvert bare blir likegyldig.

I stedet bygges det effektivt opp en konstant uro, som må sies å være kompetent utført. Helheten er et stødig filmhåndverk, både foran og bak kameraet. Musikken setter sin lit til overveldende bruk av sammenhengende sampling av pinefulle toner, ofte i et uharmonisk arrangement. Dette skaper en gjennomgående ubehagelig atmosfære.

Foto er forholdsvis stillestående, med noen lange rolige bevegelser, som sammen med musikken etablere en forstyrrende opplevelse for seeren. Regien er som nevnt velfungerende, og holder en kontinuerlig rød tråd gjennom hele filmen. Klippingen tør å gi enkelte scener god tid, noe som også gir rom for oppbygning av musikken uten å la seg friste av krumspring.

Skuespillet generelt fra hele ensemblet er også upåklagelig med allerede nevnte Sosie Bacon i front.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Overtent gamle hus langt fra allfarvei fungerer godt for å frembringe uhygge</span>
Overtent gamle hus langt fra allfarvei fungerer godt for å frembringe uhygge

Sjangerfilm

Dette er først og fremst en sjangerfilm. Den er ikke banebrytende på noe vis, og bruker alle skrekk-sjangerens velkjente triks for hva det er verdt, som å plassere karakterer alene i store uoversiktlige rom i gamle nedslitte hus, langt fra allfarvei.

Alle klisjeene er velbrukte, men det er effektivt og fungerer hvis brukt smart og med nøkterne intervaller, noe som er tilfelle her.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Selv et uskyldig bursdagsselskap slipper ikke unna ondskapen</span>
Selv et uskyldig bursdagsselskap slipper ikke unna ondskapen

Ondskap trenger ingen motiv

Manuset mangler vesentlige dramaturgiske elementer, som for eksempel protagonistens motiv. Hvor protagonisten kommer fra, eller hva det for slags skapning blir også for det meste ignorert. Så skal man bruke fornuften, og prøve få det hele til å gi mening, faller man fort ut av historien.

Klarer man derimot å løsrive seg fra dette og leve seg inn i filmens eget univers hvor ondskapen er rendyrket og ikke trenger noe motiv, så gir det en effektiv rad av ubehageligheter underveis.

Bilde 5: Smile_05

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Å smile blir aldri det samme igjen</span>
Å smile blir aldri det samme igjen

Overraskende severdig

«Smile» fungerer best uten behov for å oppklare for mye. Fortellerstilen er effektiv og frembringer et konstant ubehag med en og annen guffen overraskelse underveis.

Hovedpersonen er velfungerende kompleks, og utånder mer enn nok sympatiske fibrer til at man ønsker henne en lykkelig utgang.

Selv om de mange alvorstyngede karakterene aldri blir fristet til en eneste befriende humoristisk ladet replikk i ny og ne, er filmen overraskende severdig på tross av sine nevnte dramaturgiske mangler, og det er jo beundringsverdig i seg selv.

Powered by Labrador CMS