Sør-Afrikaturen til Dr. Nate Samuels (Idris Elba) står ikke helt i stil til de eksotiske forventningene

Mannevond løve på hevntokt

«Beast»: Overdreven løve-adferd scorer høyt på underholdningsbarometeret.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Beast

Sjanger: Thriller/Drama/Action
Regissør: Baltasar Kormákur

Manus: Ryan Engle & Jaime Primak Sullivan

Medvirkende: Idris Elba, Sharlto Copley, Iyana Halley, Leah Sava Jeffries

Sensur: 15 år

Spilletid: 1t. 33min.

Terningkast: FIRE

FILM: Den islandske regissøren Baltasár Kormakur, som ble internasjonalt kjent med den islandske filmen «101 Reykjavik», har siden det hatt en ganske habil Hollywood-karriere. De siste årene har han laget ofte lettbeinte og tidvis underholdende action-thrillere som blant annet «Contraband», «Two Guns», «Everest» og «Adrift».

Det må sies at hans siste film «Beast» i så måte ikke tilfører noe nytt til hans portefølje, men føyer seg greit inn i rekken av filmer med hans særegne atmosfære og tone.

Realismen på pausemodus

Engelske Idris Elba spiller enkemannen Dr. Nate Samuels, som tar med seg sine to døtre til deres mors hjemsted i Sør-Afrika for å hedre henne. Dette i en slags desperat søken etter ro i sjelen i forhold til sin avdøde kone, og om mulig reparere sitt betente forhold til sine to døtre.

Etter en lang flyreise og litt underbyggende gruff, møter de Samuels venn og forkjemper for dyrenes rettigheter, Martin Battles (Sharlto Copley). Etter en liten kort safari og familiær småkrangling finner de en kraftig lemlestet mann som kan fortelle om et uhyggelig og opprivende møte med savannens konge, som er på en mannevond hevntokt.

Og ikke lenge står de ansikt til ansikt med en overmakt som i kjølvannet av sitt hevntokt, etterlater seg en liten innsjø av blod med talløse opprevne menneskekropper.

Allerede her starter vi å innse at realismen tar en liten pause, og spesialeffektteamet får boltre seg i den store kattens skremmende atferd. Effektmakerne tar stadige steg mot mer naturtro dataanimerte dyr, og her i form av en knarrevoren løve. Det er fortsatt et stykke opp til perfeksjon, men er nå så overbevisende at man lettere kan kjøpe det og leve seg inn i handlingen. Det oppleves ikke som en forstyrrende distraksjon utenfor filmens eget univers.

Det er beleilig å ha med en lege når klør og store hjørnetenner etterlater seg livstruende skader

Klippefrie takninger

Regissør Baltasár Kormakur liker å leke med nøye utførte koreografiske tagninger, hvor et frittstående kamera følger handlingen uten klipp. Når det er gjort bra, er det meget effektfullt og skaper en ekstra tilstedeværelse og en nesten dokumentarisk opplevelse. Inspirasjonen til kongen av lange klippefrie tagninger, Brian De Palma («Scarface», «The Untouchables», «Carlito’s Way») er meget innlysende. Det må sies at det er meget vellaget her, spesielt en scene fra en etterlatt landsby er dyktig utført i all sin foruroligende og ubehagelige fremtoning.

«Beast» er en film som tar seg selv forholdsvis seriøst for en slik type film. Personlig drama blir foretrukket framfor en mer lett-tonet vinkling, noe som kanskje ikke helt står i stil med realismen i filmens tone. Det ligger litt i filmens natur å overdrive der det kan overdrives for å skape ekstra spenning. Filmen tar også enkelte steder pause fra beistets naturlige egenskaper for en dramaturgisk effekt. Det kan kanskje føles litt unødvendig, men samtidig ser jeg at det hjelper med å skape en heftigere intensitet. Så det blir et dilemma der hvor regissøren går for en økt spenningseffekt.

Faren prøver å berolige sin livredde datter som har erfart beistets rabiate sinntilstand på nært hold

Fryktutrykk får kjørt seg

Foto får virkelig leke seg med de storslåtte afrikanske slettene. Mange av spennings-scenene får også utfolde seg i dagslys, hvor det storslåtte landskapet kommer til sin rett. Skuespillet er innenfor sine rammer, og skuespillernes frykt-uttrykk for virkelig kjørt seg. Idris Elba sammen med sitt lille skuespillerensemble, kommer overbevisende fra det hele.

Lydbildet får også leke seg, spesielt surroundlyden kommer til sin rett med små finurlige justeringer av beistets stadige forflytninger. Spesielt når løven er ute av syne, hører vi den fra alle retninger, noe som virkelig skaper en paranoia som gjør man lettere kan identifisere seg med karakterenes frykt på lerretet. Klipperytmen er oversiktlig, og de allerede nevnte lange klippefrie tagningene bidrar til å holde på intensiteten.

Tonen i filmen er meget mørk med et ganske komplekst personlig bakteppe. Karakterene i seg selv holder seg innenfor empati-boksen, så man interesser seg akkurat nok til at man bryr seg om skjebnen deres. Det er alltid en vesentlig del av en films suksess.

Skjult bakteppe

«Beast» bringer sånn sett ikke noe revolusjonerende eller noe nytt til «rovdyr på drapstokt»-sjangeren. Den bruker alle de velkjente triksene, med en liten oppgradering av dataeffekter.

Resultatet er likevel blitt en meget severdig thriller som holder intensiteten oppe gjennom mesteparten av den drøye en og en halv time filmen varer. Som et lite skjult bakteppe ligger også miljøaspektet med menneskenes trang til å utrydde utrydningstruede dyr for profitt. Et viktig tema som muligens kommer litt i skyggen av en mannevond løve på hevntokt.

Så klarer man å leve seg inn i filmens egen realisme og innse den meget overdrevne løve-atferden, klatrer filmen høyt på underholdningsbarometeret.

Powered by Labrador CMS