Jake Sully (Sam Worthington) med nye eksotiske dyr å håndtere
Jake Sully (Sam Worthington) med nye eksotiske dyr å håndtere

Perfeksjonert fremtidsvisjon

«Avatar: The Way of Water»: Det er vakkert. Det er forførende. Det er mektig imponerende. Det er eventyrstund med øye-konfekt av ypperste klasse, hvor en meget forenklet historie legger grunnlaget for resten av franchisen.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE:

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Avatar: The Way of Water

Sjanger: Eventyr/Action/Sci-Fi

Regissør: James Cameron

Manus: Rick Jaffa, Amanda Silver & James Cameron

Medvirkende: Sam Worthington, Zoe Saldaña, Sigourney Weaver, Stephen Lang, Kate Winslet, Cliff Curtis, Joel David Moore, CCH Pounder, Edie Falco, Jack Champion

Sensur: 12 år

Spilletid: 3t. 12min.
Terningkast: FEM

FILM: Verdens mest innbringende film gjennom tidene, «Avatar», får ikke bare en oppfølger, men blir til en hel film-franchise. Det tok 12 år å utvikle den første «Avatar»-filmen. Ikoniske filmskaper James Cameron som står bak prosjektet, har brukt nye 13 år på oppfølgeren, blant annet til å utvikle teknologien videre så han kan perfeksjonere sitt filmatiske visjon ytterligere, pluss noen hindringer langs veien som en verdensomfattende pandemi.

Men han gir seg ikke der, i tillegg kommer hele tre filmer til «fortløpende» (i James Camerons tempo) som vil ha premiere hvert annet år fremover.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Et av flere nye storslåtte aquatiske dyr som filmen introduserer</span>
Et av flere nye storslåtte aquatiske dyr som filmen introduserer

Nemesis

James Cameron har nærmest skapt en helt egen verden helt fra bunnen av. En ny fremmed planet med sin egen intelligente rase, et eget språk, rikholdige mineraler, drøssevis av dyrearter - flyvende som svømmende, vakre planter, nye himmel-konsultasjoner, alt med en fargepalett av utsøkte farger. At inspirasjonen er hentet fra diverse ulike urbefolkninger verden over, vår egen fantastiske verden under havet samt enkelte vakre anime-filmer er heller ingen stor hemmelighet.

At den moderne menneskeverden også har sin skamfulle historie i forhold til behandlingen og enkelte steder nedslakting av ulike urbefolkninger blir heller ikke lagt skjul på, og ligger som et ulmende bakteppe av hva mennesker er kapabel til.

Historien i «Avatar: The Way of Water» er såre enkel. Handlingen tar sted et godt stykke inn i neste århundre, på planten Pandora. Etter at menneskene ble jaget bort av de innfødte Na’Vi-ene i den første Avatar-filmen til en kostbar pris for begge parter, lever nå de innfødte et stille og harmonisk liv. Et drøyt tiår senere, har tidligere menneske og soldat, nå permanent Na’Vi-avatar, Jake Sully (Sam Worthington), skapt en storfamilie sammen med sin utkårede Neytiri (Zoe Saldaña). De lever i sus og dus uten noen andre problemer enn velkjente familiære utfordringer som følger med opprørske avkom. Men ingen lykke varer evig, og plutselig entrer deres gamle nemesis, mennesket atmosfæren atter en gang, med nye onde hensikter.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Neytiri (Zoe Saldaña) er bekymret for returneringen av «skyfolket», og det med god grunn</span>
Neytiri (Zoe Saldaña) er bekymret for returneringen av «skyfolket», og det med god grunn

I og under vann

Menneskenes evne til å konsumere og fortære alt i dets vei, hvor den evige jakt etter profitt har nå endelig nådd sitt ugjenopprettelige klimaks. Det er ingen vei tilbake, og Jorden er i ferd med å dø ut. Menneskene er derfor på utsikt etter å kolonisere en helt nye planet, og planeten «Pandora» med enkelte inngrep, matcher menneskehetens kresne vesen ypperlig. Men først må den brysomme lokale populasjonen underkues og for alltid ties.

Og menneskene har ikke vært på latsiden. Siden sitt første nederlag, har de utviklet nye avatarer med minnene til avdøde soldater fra den opprinnelige filmen med Quaritch (Stephen Lang) i spissen. Dermed er en jakt på Jake Sully og hans familie iverksatt, da han blir sett på som hjernen bak de innfødtes suksessfulle motstand. Noe som tvinger hele Sully-familien på flukt. De ender etterhvert i dekning hos en annen urbefolkning som har spesilisert seg i et liv i og under vann.

Historien bruker noen triks som får videreført tidligere avdøde karakterer med en viss troverdighet, i takt med filmens eget univers. Historien er mye enklere denne gangen og noe slappere i utførelsen. Fra å begynne som en voldelig okkupering, ender det opp med en forenklet hevnakt og flukt med mye rom for karakterdrevet drama og introduksjon av nye kompliserte karakterer. Det er nokså tydelig også at visse premisser for hva som vil skje videre i de neste tre filmene blir sådd her.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Spider (Jack Champion) strides mellom sin menneskelig bakgrunn og sin oppvekst blant Na’Vi stammen</span>
Spider (Jack Champion) strides mellom sin menneskelig bakgrunn og sin oppvekst blant Na’Vi stammen

Karisma

Stjerneregissør James Cameron, med forholdsvis få filmer på sin regi-CV i forhold til sin 40 år lange karriere, vet knapt hva en fiasko er, da samtlige av hans filmer har blitt store blockbustere, to av filmene hans ligger dessuten topp tre gjennom alle tider. Allerede nevnte «Avatar» pluss «Titanic» som ligger som nummer tre. Andre filmer på hans CV er «Terminator 1 & 2», «Aliens», «The Abyss» og «True Lies», og da er faktisk samtlige av hans langfilmer nevnt (med unntak av noen dokumentarfilmer og «Piranha 2» hvor han har kreditten som regissør, men ble sparket etter noen få uker).

«Avatar: The Way of Water» er imponerende på mange måter. Det visuelle, inkludert dens grundige design med hensynet til de minste detaljene er makeløst. Et helt økosystem har blitt skapt fra bunnen av. Selv om det meste er filmet med såkalt motion-capture (skuespillerene opptrer foran kameraet ikledd en drakt som fanger deres bevegelse som blir overført og bearbeidet inn i en digital karakter som de spiller), har tatt noen ytterligere steg, og oppleves imponerende realistisk på skjermen. Filmens mange vakre undervannsbilder ville fått selv Jacques Costeau til å steile av fascinasjon.

Regien av James Cameron er som vanlig, meget solid og ekstremt gjennomarbeidet. Hver scene er nøye planlagt, og således gis det lite rom for skuespillerene å improvisere. Sånn sett er det heller ikke skuespillerne som som skinner her. Det er den digitale verdenen og alle de digitale karakterene.

Ellers er det godt å se at Stephen Lang gjør comeback som antagonisten Quaritch, nå i form som en menneskeskapt Na’Vi, som er en skurk med en utsøkt karisma som Sam Worthingtons litt kjedelige karakter Jake Sully ikke er i særlig stand til å matche.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Menneskene setter fort sitt preg på tilværelsen og sprer fortvilelse og frykt - men vekker også kamplysten</span>
Menneskene setter fort sitt preg på tilværelsen og sprer fortvilelse og frykt - men vekker også kamplysten

Gjenkjennbart film-DNA

James Cameron liker å ha et aktivt kamera, som aldri står stille. Men likefullt brukes det dynamisk og i harmoni med stemningen og farten i de ulike scenene. Sammen med en tålmodig redigering tar filmen seg meget god tid med å etablere sin vakre verden og dveler gjerne litt ekstra ved enkelte storslåtte scener, og gir plenty av rom til sin mange nye og fornyede karakterer.

Actionscenene holder som vanlig, høy standard, og må sies å være meget underholdende å bivåne. Cameron har etter årenes løp utviklet sin egenartet stil, og hans film-DNA er meget gjenkjennbart. Det samme med mye av den maskinelle designen, som likner veldig på tidligere filmer som «Terminator» og «Aliens». Det ser unektelig godt ut.

Manus er som tidligere nevnt, ekstremt forenklet, og fokuserer mer på etablering for fremtidig hendelser i de neste filmene. Selve filmens hovedhistorie fremgår ganske så konvensjonelt uten så mye originalitet. James Cameron liker å flørte med klisjeer, men gir det det ekstra piffet som gjør at det likevel føles forfriskende.

Lydbildet ellers er meget dynamisk og i ett med verdenen. Den føler ikke for å gå amok i enkelte scener, samtidig som det er nok trøkk i subwooferne til å føle de største actionsekvensene på kroppen. Musikken spiller også på lag, og selv om den er gammeldags i sin fremførelse, så dikterer den ikke, og er med på å bygge opp stemningen uten at man tenker så mye over den.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Ronal (Kate Winslet) representerer Vann-folket, og er skeptisk til familien Sully og hva de bringer med seg</span>
Ronal (Kate Winslet) representerer Vann-folket, og er skeptisk til familien Sully og hva de bringer med seg

Fenomen

«Avatar» har etterhånden blitt et slags fenomen. Det er også en opplevelse å bivåne det på det store lerretet. Likefullt er det fortsatt en film, som selv med sin ekstreme ambisjoner, likefullt ikke stråler 100% perfeksjonisme gjennom sin massive lengde av 3 timer og 12 minutter. Leter man så vil man alltid finne noe å pirke i. For meg så skorter det litt på manuset, som kunne vært enda mer spennende i takt med de utrolige visuelle godbitene man får servert.

Men bevares, «Avatar: The Way of Water» innfrir på en måte de urettmessige skyhøye forventningene som har bygget seg opp over de siste 13 årene. Det er et eventyr som du aldri har opplevd før på det store lerret, og underholdningsverdien er ekstrem stor, selv når dvelingen i enkelte scener er litt vel generøs.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Familiens stridskunnskaper trenger hurtig en oppgradering for å kjempe for sin tilværelse</span>
Familiens stridskunnskaper trenger hurtig en oppgradering for å kjempe for sin tilværelse

Kuriositet

Filmens anmeldelse er basert på 2D-versjonen av filmen. Som en kuriositet på filmens teknologiske fremskritt, så finnes det også en 3D-versjon av filmen med 48 bilder i sekundet, som jeg fikk se et utdrag fra. Det må sies å imponere meg voldsomt, all den tid jeg aldri har vært særlig imponert over 3D-teknologien tidligere, da det stjeler mye lys og virker til tider mot sin hensikt og slitsomt å bivåne i lengden.

Men her med krystallklare bilder fungerer det optimalt, og gir virkelig en ekstra dimensjon til opplevelsen, selv om det fortsatt gir øyne en ekstra belastning.

Powered by Labrador CMS