Tam syretripp
Doctor Strange in the Multiverse of Madness: Enda et nytt kapittel i rekken av superheltfilmer fra Marvel, som tyr til middelmådigheter i håp om å lokke fansen til å finansiere Disneys stadig økende profittjag.
Publisert
Sist oppdatert
FILMANMELDELSE:
Originaltittel: Doctor Strange in the Multiverse of Madness
Sjanger: Superhelter/Eventyr/Action/Science Fiction
Regissør: Sam Raimi
Manus: Michael Waldron
Medvirkende: Benedict Cumberbatch, Elizabeth Olsen, Chiwetel Ejiofor, Benedict Wong, Xochitl Gomez, Michael Stühlbarg, Rachel McAdams
Sensur: 12 år
Spilletid: 2t. 6 min.
Terningkast: TRE
FILM: Disneyeide Marvel fortsetter sin endeløse og ambisiøse ferd i sin egen mektige superheltverden. Denne gang er det Doctor Strange sin tur, som får en oppfølgerfilm fra den selvtitulerte filmen fra 2016.
Regissør Sam Raimi, som på mange måter var med og kickstartet hele den mektige superhelt-sjangeren de siste 20 årene med sin «Spider-Man» trilogi fra 2000-tallet tar på seg regiforpliktelsene etter et ni år langt avbrekk fra filmregissørstolen. Imidlertidig har han brukt den tiden på ulike tv-produksjoner og som produsent for blant annet «Don’t Breathe 1 & 2».
Hva som lokket han, om det var kreative frihet eller en klekkelig pengesum skal være usagt, men det siste virker som det mest sannsynlige.
Multiverse
«Doctor Strange in the Multiverse of Madness» fortsetter videre i multiverse-verdenen som animasjonsfilmen «Spider-Man: Into the Spider-verse» introduserte, og som «Spider-Man: No Way Home» spant videre på. Den sistnevnte filmen var også Doctor Strange sterkt medvirkende i.
Britiske Benedict Cumberbatch gjenopptar sin rolle som Dr. Stephen Strange, mens Elizabeth Olsen fortsetter sin rolle som Wanda Maximoff, fersk fra karakterens egen TV-serie «WandaVision».
Filmen starter friskt hvor ikke bare en, men to kampscener med ulike versjoner av Doctor Strange må kjempe mot gigantiske monstre med tett genslektskap til blekkspruter. Deretter blir seeren dratt med i et i utgangspunktet fascinerende univers, som dessverre fort blekner i en relativ kjedelig historie som ikke har så mange ess i ermet.
Antagonisten, som veldig fort blir avslørt er Wanda Maximoff, viser her sitt alter ego Scarlett Witch. Det blir likevel fort noe tamt over det hele, og minimalt med ubehageligheter. Elisabeth Olsen prøver så godt hun kan, muligens i overkant mye, for hennes karakter har fint lite å by på.
Umotivert
Manuset er proppfylt med stusselige replikker hvor flere har som oppgave å forklare hva som skjer. Det blir ofte unaturlig i lengden. Det er en film som prøver å være original og annerledes med tendenser til en visuell syretripp. Den klarer likevel ikke å riste av seg kjedsomheten som kryper innpå en den siste timen.
Manuset faller for fristelsen og vandrer inn i klisjeenes verden. Mulighetene er derimot der, men blir aldri utnyttet. Musikken av komponist Danny Elfman, som må sies tilhøre den ypperste Hollywood-adelen, føles gammeldags og tidvis utdatert. Musikken er der konstant og jobber hele tiden på overtid. Dens konstante tilstedeværelse blir etterhvert mer irriterende enn stemningsskapende.
Regien er fagmessig utført, men føles påfallende umotivert. Det gjelder skuespillerne også, som gestalter sine karakterer profesjonelt uten den ekstra gnisten. De visuelle effektene er som man forventer, hverken mer eller mindre. De ulike multiversene med spesielt en ekstremt blomsterinfisert New York skiller seg positivt ut og er visuelt nydelig å bivåne.
Skuffende
«Doctor Strange in the Multiverse of Madness» har noen underholdende enkeltscener. Helheten blir dessverre noe helt annet. Alt ligger til rette for å skape en historie som kan boltre seg i uendelige muligheter. I stedet vasser den i middelmådigheter som kaster bort det ene potensialet etter det andre. Den blir etter hvert nokså kjedelig, med noen tamme karakterer som aldri får sjansen til å stråle. Etter hva «Spider-Man: No Way Home» fikk ut av dette universet, så kan man ikke være annet en skuffet.
Marvels ekstreme produktivitet, med deres ambisiøse tilnærming hvor alle filmer henger sammen historiemessig, begynner ganske tydelig å merke slitasjen. De middelmådige filmene kommer stadig oftere, og de enestående filmene blir stadig færre.
Det er tydeligvis prisen Marvel-eieren Disney er villig til å ta, når gevinsten i form av tilsynelatende uendelig med dollarsedler uansett aldri ser ut til å ta slutt.
