Holder kulturlandskapet i hevd
Naturvernforbundet, i samarbeid med Drammen kommune, holder Myresetervollene i Drammensmarka åpne. På søndag arrangerte de den årlige slåttedagen der folk kunne slå, rake og hesje, og på denne måten holder de det gamle kulturlandskapet i hevd.
DRAMMEN: Vollene
ligger en halvtimes lett gange nord for Landfallhytta i Drammensmarka. Det var
gårdene Myre og Landfall på Åssiden som hadde setre her inne, og setringen har
nok foregått i flere hundre år. Etter hverandre fra øst lå Landfallsetra, Østre
og Vestre Myreseter.
På søndag var det 15-20 mennesker innom på
vollene i løpet av dagen, men det er et nokså stort areale som skal slås.
- Vi
fikk rakt området som var slått, men vi fikk ikke slått alt vi burde. Så neste
år håper jeg vi blir flere som kan være med på å dele denne hyggelige og
nyttige opplevelsen, sier Astrid Busengdal fra Naturvernforbundet i Drammen.
Stort artsmangfold
I tillegg til at det er et vakkert landskap, er slåtteenger veldig bra for både insekter og blomster. Naturforvalter
Lise Davanger Häusler i Drammen kommune fortalte de fremmøtte på søndag litt om
den artsrike floraen på Myresetervollene. Kalkholdig berggrunn er for øvrig
årsaken til frodigheten på Myresetervollene.
Her blir det verken gjødsla eller
slått med tunge landbruksmaskiner, og det får betydning for artsmangfoldet. Helt fram til for
en 20-25 år siden var det for øvrig ikke uvanlig å støte på både ungdyr og
hesteflokker som gresset på de frodige og grønne Myresetervollene.
Aktiv seterdrift fram til 1920-tallet
I
en periode fram til starten på 1900-tallet, da innhuset brant, bodde folk fast
på Myresetra. I Liers Historie Bind I fra 1953 skriver Rolf Fladby blant annet
følgende: ”Ved rettssaka 1702 var det
tale om gamle seterbuer her, så det hadde nok vært seter her lenge da.
I
seinere tid bodde det folk fast på Myresetra. De levde dels av å ta imot
krøtter for betaling om sommeren; bøndene sendte gjerne opp ungdyr og kuer som
mjølket lite, og betalinga var 5 kr. dyret for sommeren den siste tida.
Fru
Bolstad på Li forteller at hun som barn var med far sin og stakk på fjøla når
han blinket tømmer om høsten, og da var hun glad når de kom til Myresetra, der
det var kokt mjølk og annet godt å få. Stuehuset der oppe hadde stor stue,
kjøkken og mjølkebu utafor, og dessuten var det et stort, langt fjøs med inngang
i gavlen. Det er bare omkring 30 år siden det ble helt slutt på å sende dyr til
Myresetra. Den siste som bodde her, var «mor Øya»; hun bodde i et lite hus som
var satt opp etter brann omkring 1907. Tidligere bodde «Myreseter-svensken»,
Ola Svensen fra Dalsland her; han var dreier og snekker”.
Hvis det
ovennevnte stemmer, så har det vært aktiv seterdrift her fram til 1920-tallet
en gang.
