Høyaktuelt foredrag på Pensjonistuniversitetet

DRAMMEN: Fungerende leder Helge Solberg sier at de har møter i Norkirken fordi det er byens største forsamlingslokale.

- PUD er livssynsmessig helt nøytralt, og vårt høyeste ønske er at Drammen skal få et kulturhus som kan romme flere mennesker enn her. Det er et mysterium hvorfor en by på denne størrelsen ikke har et kulturbygg, sier Solberg.

- Hva er forskjellen på et pensjonist-universitet, og en pensjonistforening – må man være akademiker for å bli medlem her?

- Langt ifra! Man må være passert 60 og helst være ute av yrkeslivet, sier Solberg, som inntil han gikk av i 2005 var rektor på Danvik skole.

- Formålet er å tilby foredrag og aktiviteter innenfor kultur- og samfunnsaktuelle emner som appellerer til mennesker som tenker. Derfor må programmet vårt ha et nivå på innhold og form som engasjerer disse. Foredragene skal gi oppdatering og være engasjerende, sier Solberg.

Og der traff de spikeren på hodet med månedens foredragsholder.

Waage engasjerte

Hilde Henriksen Waage er professor i historie ved UiO, og har skrevet flere bøker om Midtøsten. Den siste boken hennes er om Syria. Waage er fra Drammen, og åpnet med å fortelle om tilknytningen til akkurat Rådhusgaten, hvor Norkirken er.

- Søsteren til min mormor, som jeg var veldig knyttet til, bodde på hjørnet her borte. Så jeg har fartet i disse gatene gjennom hele barndommen, fortalte hun, og sa at det var rett og slett litt rørende å være tilbake på gamle tomter.

Foredraget hennes kunne hatt tittelen «Flere dårlige nyheter fra Midtøsten», for der var det ikke mange lyspunkter. Før borgerkrigen har hun reist rundt i Syria med mann og barn på ferie. Nye bilder fra nyhetsmediene viser sønderbombete byer, som ligner til forveksling på Gaza i dag.

Det verste i Midtøsten

Som historiker tok hun tilhørerne tilbake til den naturlige begynnelsen: Fredsavtalene etter første verdenskrig. Dagens endeløse problemer i Midtøsten skyldes i all hovedsak den delingen som Frankrike og Storbritannia gjorde mellom seg etter at det osmanske riket hadde falt – og de grensene de trakk opp for de ulike områdene.

Syria ble selvstendig i 1946, og i 1970 var det en offiser som tok makten ved statskupp, Hafez al-Assad. Det er faren til dagens Leder, Bashar al-Assad. Faren var en usedvanlig brutal statsleder.

- Alle regimene i Midtøsten er forferdelige, sa Waage.

– Men regimet i Syria er det aller verste.

Av sin far lærte Bashar hvordan han skulle takle folk som demonstrerte i gatene. – Skyt dem, og drep dem, var leksen.

Etter den arabiske våren vokste opprøret i Syria over hele landet. Og Bashar gjorde som han hadde lært: Han gikk til angrep på sine egne, og bombet dem tilbake til steinalderen.

- Det fantes ingen «opposisjon» i Syria – i entall. Der var minst sytti ulike grupper, og de forandret mening og gruppetilhørighet fortere enn vi bytter – ja, altså – undertøy, sa Waage.

Alt ble verre etter Irak

Som en lav musikk i bakgrunnen ligger at stormaktene er skyld i det aller meste. USA gikk inn i Irak, noe de aldri skulle ha gjort. Og så trakk de seg ut igjen, og etterlot seg et land i fullt kaos. Det skulle de heller ikke ha gjort.

- Da USA trakk seg ut av Irak, var veien åpen for IS. De etablerte seg nord i Irak, og derfra var veien kort til Nord-Syria, som var bombet omtrent i stykker. Nå skulle hele verden være med på å knuse IS. Og med det plasserte verden seg som støttespillere for Bashar al-Assad.

Den tragiske kortversjonen er at det er ingen i dag som vil løfte en finger for sivilbefolkningen i Syria. Landet får ingen internasjonal hjelp til gjenoppbygging. Waage tegnet et skremmende bilde av hvordan et land eller et område kan se ut, når bombingen en dag opphører. Og ingen kommer og hjelper.

Etterpå var det få spørsmål fra salen. Det tok hun med et stort smil:

- Folk pleier å være helt utslått når jeg er ferdig med å fortelle dette, sa Waage, lett humoristisk. Og avsluttet med denne oppfordringen:

- Les mer, lær mer, for å ha grunnlag for egne meninger.

Og interessen for å lese og lære mer manglet det ikke på. Det ble lang kø for å kjøpe bøker som hun hadde med seg – den nyeste, Spillet om Syria, og klassikeren Midtøsten fra 2013.

Om den siste skrev Aftenposten blant annet i anmeldelsen: «Den er svært velegnet for alle som er opptatt av Midtøsten. Dette er dermed forskning som har sin målgruppe langt utenfor den akademiske sfære».