Hva skal vi gjøre med vold og overgrep mot lærere?

MENINGER: Lærere har fire ganger høyere risiko enn andre yrkesgrupper for å bli utsatt for vold og overgrep på jobb (Stami, 2019). Rett før lærere som yrkesgruppe finer du politiet! Slik skal det selvsagt ikke være.

Årsakene til økende vold og overgrep mot lærere er uvisst, men de er nok også komplekse. Det er derfor frustrerende når noen tyr til enkle forklaringer, som «digitalisering i skolen». Her virker det som om man rir en kjepphest som man har hatt fra før.

Det finnes heller ingen enkle løsninger. Det man ikke skal gjøre, er å eskalere situasjonen. Barn og unge som utøver vold og overgrep mot lærere trenger hjelp fra voksne. Voksne må sette grenser, vise vei og støtte. Der hvor lærerens kompetanse kommer til kort, må andre voksne inn i bildet.

Den såkalte mobbeparagrafen fra 2017, §9A i opplæringsloven, blir ofte trukket fram som en medvirkende årsak til at klasserommene har blitt «lovløse» rom. Intensjonen bak paragrafen var god, men den har i praksis ført til en fryktkultur blant lærere. Det er elevens «subjektive opplevelse» som skal vektlegges dersom eleven «opplever» seg mobba/trakassert av læreren. Hva som «objektivt» skjer, virker ikke til å spille en rolle lenger. Læreren kan også bli fratatt muligheten for dialog og kontradiksjon på grunn av varslingsplikten til skoleledelsen. Det konstrueres saker som egentlig ikke burde være en sak, kun basert på elevens «subjektive opplevelse». Det finnes eksempler på at elever som ikke har likt at læreren setter grenser for atferden deres, har misbrukt denne paragrafen til å lage en sak mot læreren.

I norsk sammenheng er det behov for mer forskning på vold og overgrep mot lærere. Meg bekjent er det et fåtall masteroppgaver fra 2019-2021 og én doktorgradsavhandling (Skåland, 2016) om saken. Disse fokuserer på læreres opplevelser av å bli utsatt for vold, overgrep og krenkelser av elever. Konklusjonene er at mange lærere ikke er rusta til de situasjonene de blir utsatt for, mange lærere opplever å ikke bli ivaretatt godt nok av arbeidsgiver og kolleger når de utsettes for ugjerninger. Det verste lærere i slike saker opplever er krenkelsen etterpå på grunn av mangel på støtte.

I tillegg til ovennevnte, finnes det en del rapporter og undersøkelser som kartlegger omfanget av problemet og læreres opplevelser. Problemet med vold i skolen er størst på barnetrinnet (35% av lærere de siste 12 månedene har opplevd det), deretter ungdomsskolen (7%) og sist videregående (1%) (Respons Analyse, 2017).

Videre er det en fare for at lærere og skoleledere vegrer seg for å snakke om episoder av vold og overgrep fra elever, eller i alle fall for å feie ting under teppet, på grunn av «omdømmetekning». De ønsker ikke at skolen deres skal få dårlig rykte. Men her er det viktig å vite at problemet ikke er unikt for én skole eller to, men er rimelig utbredt. Skolene skal ikke prioritere «omdømme», men ansattes og elevenes ve og vel. Da må problemer belyses.

Et par av de alvorligste sakene har vært i rettssystemet. I en domsavsigelse står det at «den administrative reaksjonen [som utvisning av eleven i en dag] ikke kan regnes som straff». Det er fordi vold og overgrep i et klasserom ikke er eller bør være annerledes enn utenfor klasserom. Derfor er det avgjørende at arbeidsgiver anmelder alvorlige forhold og at saken forfølges akkurat som om ugjerningen hadde blitt begått på elevens fritid. Er eleven under 15 år (strafferettslig lavalder), finnes det egne reaksjoner (bekymringssamtale med politiet som inkluderer foreldre, ev. koble på barnevern). Og er eleven over 15 år, kan vedkommende bli strafferettslig ansvarlig.

Noen løsninger på problemet med vold og overgrep utøvd av elever mot lærere kan altså være følgende:

• Endring av paragraf 9A, slik at lærerens rettssikkerhet ikke svekkes ved at objektive hendelser vektlegges fremfor kun elevens subjektive opplevelser. Det kan medvirke til å dempe fryktkulturen som har utvikla seg blant lærere når det gjelder å autoritativt sette grenser for elever som tøyler grensene. Opplæringsloven er under revisjon nå, så her må skolemyndighetene ta signalene.
• Sette inn flere ressurspersoner, særlig på barnetrinnet hvor problemet er størst og forebygging er viktig. Læreren og utagerende elever trenger ressurspersoner tilgjengelig på skolen, med kompetanse på vold og overgrep begått av barn og unge.
• Når ikke ressursene finnes, bør lærere trenes i å takle akutt utagering og alvorlig vold og overgrep fra elever.
• Anerkjenne lærere som opplever krenkelser. Arbeidsgiver må sørge for å rapportere og anmelde. Arbeidsgiver og kolleger må ta vare på læreren som er utsatt. «Omdømme» må ikke komme i veien for dette.
• Vold og overgrep mot lærere bør tematiseres på lærerutdanningene. Her er det viktig at å involvere profesjoner innenfor pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern, politi mm. og at informasjon og kunnskap mellom disse etatene deles til det beste for elevene.
• Foreldre, verneombud og skoleledelsen bør samarbeide tett der hvor elever utøver vold og overgrep.
  
  
Av
Tony Burner
Skoleforsker, USN