 16_9_jubileum.png)
FILMANMELDELSE: «Amundsen»
Amundsen på godt og vondt
«Amundsen» er en noe ujevn skildring av en av Norges største eventyrere, men ved hjelp av filmatiske muskler blir det en tidvis severdig film.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: Regissørparet Espen Sandberg og Joachim Rønning har allerede rukket å fylle opp en imponerende CV med filmer som «Max Manus», «Kon-Tiki» og hollywoodfilmen «Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell No Tales».
Nå har de midlertidig gått hver til sitt, og Espen Sandberg gyver løs på atter en ny historisk norsk personlighet i form av selveste Roald Amundsen.
Hollywood-preg
«Amundsen» har et Hollywood-preg over seg i sin visuelle tilnærming. Etter en enkel tittelsekvens med høy dramatisk musikk, kastes vi sporenstreks ut i en nervepirrende flysekvens som straks setter tonen i filmen.
Deretter, ved hjelp av tilbakeblikk, fortelles de dramatiske polreisene til Roald Amundsens gjennom øynene til hans storebror Leon (Christian Rubeck).
Etter å ha gestaltet Thor Heyerdahl i «Kon-Tiki» prøver Pål Sverre Hagen seg i en ny historisk oppdagelsesreisende i form av Roald Amundsen. Han går inn i rollen med en imponerende intensitet. Han prøver å gi et troverdig bilde av en kompleks og kynisk ambisiøs person, som nektet å gå på kompromiss for å nå sine hårete mål.
Rytmen og tempo i filmen starter heseblesende, men etterhvert får man en følelse av at man muligens vil få for mye av Roald Amundsens liv gjennom sin lengde på i overkant av to timer. Man kommer egentlig aldri helt innpå Roald Amundsen som person som forblir relativ mystisk.
Dramatisk tilnærming
Skuespillerensemble gjør en strålende innsats, og gir et troverdig bilde av tiden fra tidlig 1900-tall.
Lydbildet er grandiost og imponerende, og musikken spiller opp med sin dramatiske tilnærming. Foto kan i noen scener oppleves mørke og noe diffuse. Jeg velger å tro at det er bevisst, i jakten på et mer realistisk uttrykk.
Effektene er til tider imponerende, og spesielt en flyscene fra åpningen imponerer. Det er imidlertid annet som føles litt uekte i sin fremvisning, hvor en data-animert isbjørnscene stikker seg ut, uten at det ødelegger filmens helhetlig uttrykk.
Blandet følelse
Inntrykket man sitter igjen med etter at siste scene har rullet over lerretet er midlertidig en blandet følelse.
Filmen kaster seg av sted med stor intensitet med det beryktete kappløpet til Sydpolen mellom engelskmannen Robert Falcon Scott og Roald Amundsen. Et kappløp som føles veldig forhastet, og litt antiklimatisk i sin skildring. Det gjenspeiler seg videre i filmens formidling.
Manuset føles i overkant ambisiøs i sin iver etter å putte mest mulig inn på kortest mulig tid. Det med et persondrama hvor fokuset ligger på forholdet mellom brødrene Amundsen, og Roald Amundsens tiltrekning mot gifte kvinner, flater intensitet ut i andre halvdel av filmen.
Selv med et sprikende manus har den likevel masse av filmatiske muskler som gjør det til en tidvis severdig, om en noe ujevn film.
