Episk!

FILM: Noen ganger blir en film større enn seg selv. Med et innhold som innehar næring nok til å etablere en egen kultur og nærmest blir en mal for senere visjoner, for så å bli en egen del av kulturhistorien.

Den første «Blade Runner»-filmen må sies å inneholde alle disse ingrediensene, og er i dag et etablert ikon og en ettertraktet inspirasjon innen science fiction-kulturen. Noe som ikke var en selvfølge da den kom ut i 1982, hvor den ble regelrett slaktet av kritikerne og ignorert av publikum.

Etter hvert har den gradvis blitt et kulturelt fenomen, og spesielt ved hjelp av den oppdaterte versjon fra 1992, som radikalt forandret den opprinnelige fortellerformen, fjernet voice-overen og la seg nærmere visjonen som den var opprinnelig tiltenkt, har brakt filmen til den myteomspunne legendestatusen den har i dag.

Blade Runner har også beholdt mystikken som har vært grobunn for mang en diskusjon om innholdets betydning opp gjennom årene. Filmens effekter og uttrykk har også tålt tidens tann forbausende godt, og den nye oppfølgeren har store fotspor å fylle.

Viderefører handlingen

«Blade Runner 2049» plukker umiddelbart opp bitene 30 år etter den første filmens handling. Året er som tittelen indikerer 2049. En ny type «Blade Runner», kalt K (Ryan Gosling) oppdager tilfeldigvis deler av en stor hemmelighet når han jakter ned en skjult Replicant (et syntetisk menneske), som har levd på rømmen i lengre tid.

Dette setter straks i gang et større apparat som involverer stadig flere aktører, hvor hver enkelt har sin egen agenda i henhold til svaret på hemmeligheten.

Flere spørsmål enn svar dukker opp, etterhvert som trådene i hemmeligheten blir nøstet frem - noe som får K til å utvikle en stadig økende interesse i sin egen eksistens.

Perfeksjonerer filmens univers

«Blade Runner 2049» behandler universet med den største respekt, og har virkelig fanget den opprinnelige visjonen til perfeksjon. Det hele føles som en forlengelse av den opprinnelige filmen. Både nye og gamle ansikt popper opp med små enigmatiske hint for videre profeti. Den mørke stemningen er bevart og faktisk blitt oppgradert og om mulig forbedret.

Filmen fungerer egentlig som en eneste stor hommage, hvor selv de minste detaljer er gjennomtenkt og har en direkte eller indirekte tilknytning til den opprinnelige filmen. Jeg mistenker at dette er en film som blir enda bedre andre gang man ser den, hvor alle detaljene og den visuelle nytelsen kommer enda bedre til sin rett.

Mystikken beholdt

Den kanadiske regissøren Denis Villeneuve, som muligens er den mest spennende regissøren som opererer fra Hollywood for tiden, har kontroll på begivenhetene. Han har selv sagt at «Blade Runner» var en av hans favorittfilmer når han vokste opp, og har derfor gått til verks med den største ydmykhet og en sunn frykt mot å ødelegge arven.

Det har gjort han om mulig enda skarpere i sin utførelse. Han har ikke blitt fristet til å lette på den universale mørkheten, men heller gravd dypere i den. Mystikken er beholdt og frembringer et plott som virker tilsynelatende enkelt, men som inneholder masser av dypere lag.

Det har vært en liten genistrek å få med en av de opprinnelige manusforfatterne fra den første filmen, Hampton Fancher, i manusteamet. Han har bidratt til å videreføre en interessant visjon som bringer noe ekstra til bordet, og føles som en forlengelse av Phillip K. Dicks roman, som tross alt er utgangspunktet for det hele.

Stjernelag foran og bak kamera

Villeneuve har også fått med seg et stjernelag av dyktige filmfolk både bak og foran kameraet. Foto av Roger Deakins (13 Oscarnominasjoner), er opprettholdt med en ro og forlengelse av originalen. Det holder en stram og ren linje, med flotte komponerte bilder fra et stødig kamera som aldri blir fristet til å gå håndholdt.

Den mektige musikken av Hans Zimmer og Benjamin Wallfish, pluss det utsøkte og detaljerte lydbildet, utfyller hverandre til perfeksjon, hvor de enkelte ganger glir inn og ut av hverandre som i en perfekt symbiose. Den opprinnelige musikken blir også tilført bruddstykker fra det opprinnelige «Blade Runner»-soundtracket av Vangelis, noe som skaper den lille ekstra tilhørigheten.

Teknologien fra «Blade Runner» er også på sett og vis videreført fra originalen på en alldeles utmerket måte, hvor følelsen av det samme universet aldri unnviker et sekund, samtidig som det ikke føles utdatert. Skuespillernes agering er mer subtil og nedtonet her, og glimrende utført av et eksepsjonelt ensemble.

Så hvor er sekseren?

Med så mye skryt skulle man tro at filmen fortjener maksimal score på terningen. Den kom da også farlig nær, men små underligheter mot slutten frarøver den en soleklar sekser.

Noen bitte små klippe- og manusproblemer mot slutten forvirrer og irriterer mer enn de oppklarer. Da ikke i selve historien, men i selve handlingsforløpet, som dessverre virker underlig løst og føles veldig plutselig og litt tilfeldig. Klimakset nær slutten klarer heller ikke helt å leve opp til forgjengeren, selv om slutten igjen på mange måter klarer å glatte over det.

Like fullt er dette en magisk filmopplevelse, som skal nytes på kino med sitt geniale lydbilde og sin fulle visuelle og lyriske prakt - som antagelig må oppleves mer enn en gang.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER