 16_9_jubileum.png)
Magien er borte!
Mer skriking, mer løping enda mer brutale dinosaurer. «Jurassic World: Fallen Kingdom» har mistet sjarmen og wow-faktoren fra forgjengeren.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: I 1993 kom «Jurassic Park», regissert av regiikonet Steven Spielberg. En film som umiddelbart ble en klassiker og skapte furore verden over med sine ekstremt realistiske og skremmende dinosaurer - med en T-Rex i toppform.
I kjølvannet av den enorme kassasuksessen, unnfanget den så to etterfølgere med gradvis dalende kvalitet filmatisk sett - noe som for øvrig ikke stoppet filmseriens lukrative inntekter på pengesiden.
Nytt liv
Så ble det stille i mange år, før det legendariske filmselskapet Universal Productions igjen bestemte seg for å puste liv i den enorme kassasuksess. Resultatet ble «Jurassic World» som kom ut i 2015. Den var proppfull av hyllester til originalen, samtidig som den stjal uhemmet store deler av plottet fra den opprinnelige filmen.
Like fullt føltes den frisk, og ble en overraskende og seervennlig tillegg til den legendariske «Jurassic Park» serien. Dermed var alt lagt til rette for å melke litt flere grunker ut av dinosauruselskede kinobesøkende for enda en ny film.
Vulkandrama
«Jurassic World: Fallen Kingdom» plukker opp bitene tre år etter sist. Temaparken «Jurassic World» på øya Isla Nublar er stengt etter den massive skandalen, hvor de kjøttetende dinosaurene rømte og forsynte seg grovt av turistene. Etter nedleggelsen er dinosaurene nå overlatt til seg selv, og lever tilsynelatende i harmoni uten innblanding fra pengekåte entreprenører, smakfulle temaparkgjester eller gudslekene genforskere.
En oppvåknet vulkan av den aggressive sorten er imidlertid i ferd med å sette en effektiv stopper for dette utopia. Dermed starter en motstridende redningsaksjon, hvor gamle kjenninger fra den forrige filmen, av-og-på turtelduene Clair Dearing (Bryce Dallas Howard) og Owen Grady (Chris Pratt), er med på lasset. De leter etter en gammel kjenning, nemlig den ultrasmarte velociraptoren Blue, før en aggressiv, lavasprutende vulkan ender dens dager.
Spansk regi
Den spanske regissøren J.A. Bayona har allerede en spennende CV å se tilbake på, som inneholder solide filmer som «The Orphanage», «Det umulige» og «A Monsters Call». Han er en interessant regissør på mange måter, som her dessverre ser ut til å ha blitt overrumplet av størrelsen på produksjonen.
«Jurassic World: Fallen Kingdom» følger gamle oppgåtte stier, før den i desperasjon innser at den må prøve noe nytt - uten å tilføre noe egenartet i potten. Resultatet er mer, større og etter hvert mer latterlig. Mer skriking, mer løping, og enda mer brutale dinosaurer med et intellekt nært opptil menneskene, klarer aldri å kompensere for et syltynt manus fullt av motsetninger. Et manus som stadig tar snarveier oppleves rotete og usammenhengende.
Cheesy øyeblikk
Etterhvert tror ikke en gang skuespillerne selv på det de driver med. Karakterene er uinspirerende og klarer aldri å engasjere. Når enkelte også blir ofre for noen forhistoriske tanngarder, bryr man seg fint lite.
Det virker som filmen heller ønsker at vi skal føle med dinosaurene, hvor spesielt en scene overgår det meste av hva selv Hollywood makter av cheesy øyeblikk: En desperat dinosaur møter sitt endelikt i slow motion, med pompøs musikk bivånet av tårevåte karakterer.
Ny tvilsom standard
All troverdighet har blitt regelrett kastet ut vinduet, med et vulkanutbrudd som setter en ny standard på troverdighetsbarometeret.
Nå skal det sies at «Jurassic Park»-franchisen og «Jurassic World» aldri har blitt myntet på realisme. Men «Jurassic Park» ga likevel, til en viss grad, et snev av mening og således opplevdes troverdig i det den formidlet av sin biologiske fiksjonsteknologi.
Skuffende retning
Resultatet blir en rotet opplevelse som aldri klarer å kompensere for et syltynt manus, uansett hvor mye den vil med uvirkelige effekter, smartere dinosaurer og endeløse jaktscener.
Seerens godvilje forsvinner fort, uansett hvor mye man har lagt i potten. Filmen har dessverre mistet alt av sjarm og wow-faktor den ferske forløperen hadde, og historien har tatt en vending selv de aller største «Jurassic Park»-fanatikere ikke lenger tror på. En skuffende vei, og etter hvert en latterlig vei, som fort går tom for gode idéer.
