Overraskende severdig «Thor»

FILM: «Thor: Ragnarok» er blitt unnfanget fra den kjente Marvelstøpeformen, og følger formen til punkt og prikke.

En mektig skikkelse kommer ut fra sitt skjulested eller fangenskap for å ta over universet eller ødelegge det. Hvorfor er ofte diffust, men skikkelsens motiv er generelt noe så arbitrært som hevn eller tilfeller av diverse medisinske diagnoser av en besatt makttrang.

Så er det opp til superhelten og hans umiddelbare omgangskrets å stoppe det, gjerne etter overdreven slåssing og hjelp av et «i siste liten»-mirakel. Hiv inn en imponerende rollebesetning i selv de minste roller, monstre og noen latterlige kostymer, og vi har tegneseriegiganten Marvels nye filmavsnitt fra Thors univers.

Formalitet

Som sagt så gjort. Tidligere har tordenguden Thor (Chris Hemsworth) blant annet kjempet en kamp på liv og død mot sin uforutsigbare bror Loke (Tom Hiddlestone). Nå når Thor og Loke har røyket en midlertidig fredspipe blir de tvunget sammen, når en ny mektig fiende dukker opp i kjølevannet av deres far Odins (Anthony Hopkins) siste åndedrag.

En fiende som viser seg å være deres ukjente søster Hel (Cate Blanchett), også kjent som God of Death. Hun har blitt holdt fanget og gjemt for allmennheten av sin far Odin grunnet sin trang til å leve opp til sitt kallenavn.

Nå, fri fra farens lenker går hun hensynsløst til verks for å oppnå sitt endelige mål, gudeplaneten Ålgårds trone. Når hun samtidig klarer å strande brødreparet Thor og Loke på planeten Sakaar, virker videre ferd som en ren formalitet.

Fornøyelige forlystelser

«Thor: Ragnarok» farer av sted på allerede oppgåtte stier og føles nådeløs klinisk i sin besettelse av å følge Marvels vante manusoppsett. En og annen omvei er selvsagt blitt puttet inn i miksen.

Spesielt på planeten Sakaar, inntreffer fornøyelige forlystelser og en kjærkommen adspredelse, som dessuten rommer en velkjent grønn skikkelse av ukjente grunner.

Fargerikt karakterensemble

Det er ikke i historien denne filmen henter sin styrke, men heller i det fargerike karakterensemblet hvor de fleste karakterene har blitt rikelig introdusert i tidligere filmer - som både bi-karakterer og som hovedaktører.

Derfor bruker de ikke nevneverdig tid på karakterutvikling, men bruker karakterenes lune for hva det er verdt for en komisk punchline. Den som stjeler det meste av showet, er uten tvil Jeff Goldblums karakter Grandmaster, som har en svakhet for gladiatorkamper og underlige skapninger.

Lekenhet

Regissøren er Taika Waititi fra New Zealand. Han står blant annet bak den underholdende mokumentaren «What we do in the Shadows», som tar for seg de dagligdagse problemene vampyrer møter i nåtidens samfunn.

Waititi tar med seg litt av den samme lekenheten over i tegneserieuniverset, og lar improvisasjonen stå høyt i kurs.

Han vet å bruke det til tider absurde og til tider latterlige universet til sin fordel. Tonen holdes befriende lett og foto til tider i overkant glanset og overdrevet pompøst, men som fanger den lekne stemningen. Skuespillerne spiller på lag og resultatet er overraskende underholdende med storslåtte scener akkompagnert av til tider tørrvittige humor og selvironiske superhelter.

Lite selvhøytidelig

Har du sett noen filmer før fra Marvel-universet av superhelter, guder og det meste fantasien klarer å oppdrive, så vet du hva du får på actionsiden. Og noen ganger er man tilbøyelig for litt lett forutsigbart og påkostet eventyr, hvor effekter, humor og endeløse kamper er resepten.

Dette er på så måte intet unntak, og samtidig befriende lite høytidelig, hvor underholdningsverdien holdes som filmens fremste eksponent.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER