 16_9_jubileum.png)
Pur gladstemning med Abbas udødelige musikk
«Mamma Mia: Here we go again»: De har rasket sammen ensemblet fra originalen, og fått med seg udødelige udødelige Cher i front. Allsangstemningen er dermed bevart.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: I 1999 dukket musikalen «Mamma Mia!» opp for første gang i London, og gikk så etterhvert sin seiersgang på store og små teatersaler verden over.
Basert på det legendariske, svenske popbandet Abbas overveldende katalog av hitsingler nøt musikalen en gigantisk suksess. Det var derfor ganske så uungåelig at en overførselen til filmformatet snarlig ville følge.
I 2008 kom så filmen basert på musikalen, med store Hollywoodnavn som Meryl Streep og eks-James Bond-skuespiller Pierce Brosnan. Filmen nøt samme framgang som musikalen, og håvet inn astronomiske pengesummer.
Sangglede
Sånn pirrer godt i en filmprodusents konstante pengebehov, så nå ti år senere er oppfølgeren ankommet klar for å tilfredstille nok engang de mange sang og danseglade fans. Denne gangen har de fått med seg manusforfatteren av «Hotell Marigold 1 & 2», filmskaper Ol Parker, som foruten sin skrivekunnskaper også påtar seg regiansvaret.
Denne gangen fokuserer historien på Sophies (Amanda Seyfried) strebener med å få klart sitt nye hotell i tid før en storslagen åpning til ære for moren Donna (Meryl Streep). Det byr selvsagt på mange uante problemer.
Samtidig fokuserer filmen også på en annen tidslinje, med tilbakeblikk på hennes mor Donna, og hennes eskapader sommeren 1979 sammen med de tre potensielle fedre til datteren Sophie. Som den yngre Donna har Meryl Streep blitt byttet ut med Lily James, som helt klart har noen store sko å fylle. Hun kommer imidlertid langt med sin egen sjarm og aura.
Ny innpakning
Manuset har selvsagt aldri vært denne musikalens store styrke, ei heller her i oppfølgeren. Historien er mer tilrettelagt for å passe de ulike sangene, som uten tvil er filmens store styrke. Det og dens livsglade budskap av dans og sang.
Regissør og manusforfatter Ol Parker har heller ikke gått i «Grease 2»-fella, hvor hele det opprinnelig skuespillerensemblet og låtrepertoaret ble byttet ut med nye fjes og et knippe forglemmelige låter. Selv en pur ung Michelle Pfeiffer klarte ikke å redde den skuta.
I «Mamma Mia: Here we go again» er hele skuespillerensemblet fra originalen blitt beholdt, i tillegg til å tilføre nye store navn, blant annet Cher. Sangene er også de samme, bare i ny innpakning, men like fullt gjennkjennelige.
Allsangstemning
Filmen er og blir en allsang opplevelse. Humoren er universell, men kan til tider inneha en eim av kleinhet. De tidløse sangene fungerer fortsatt knirkefritt, og akkompagnert med diverse dansenumre i all sin enkle sjarm blir det forholdsvis underholdende.
Foto i sitt pastellfargede fokus, holdes enkelt i sin stil, og overgår ikke sine forholdsvise restriktive rammer. Enkelte scener har en overveldende følelse av studio, noe som muligens irriterer mer enn det burde. Men det er bare detaljer i en film som ikke er ute etter annet enn å gi seeren en god opplevelse og lyre av seg et og annen postkort-visdomsord (og selvsagt innkassere en klekkelig sum grunker).
Alt i alt er dette en film først og fremst for den store fanskaren, som neppe vil bli skuffet. Den har sine øyeblikk, men det er først og fremst sangene som redder det i land nok engang. Det blir nok også sunget en og annen sang for mye, men det går fortsatt ikke ut over atmosfæren - som er pur gladstemning. Da kan ett og annet cheesy øyeblikk tilgis.
