Skjebnesvangert karakterdrama til sjøs

FILM: Regien er ved den islandske filmregissøren Baltasar Kormákur, som fikk sitt internasjonale gjennombrudd med den islandske filmen «101 Reykjavik». En film som hjalp han med å få sjansen i Hollywood, og som han har tatt forholdsvis godt vare på.

Siden har han med jevne mellomrom utgitt solide underholdningsfilmer, som bl.a. «Contraband», «Two Guns» og «Everest».

Med hans siste film ut, «Adrift», vender han tilbake til havet og menneskenes overlevningsevne. Han har tidligere filmet den islandske filmen «Dypet» som har mer eller mindre den samme tematikken, og som handler om en fiskers overlevelse i det kalde havet utenfor Island.

Stormens vrede

I «Adrift» derimot, følger vi det ferske kjæresteparet Tami og Richard (Sam Claflin), som alene ombord i en seilbåt på det åpne hav, kommer ut for en hissig storm. Deretter følger vi de fatale problemene som oppstår.

Filmen går rett på sak, med en ganske så vakker, men brutal filmet intro. Vi opplever direkte stormens vrede, og følger så kampen for overlevelse. Deretter fokuserer historien, ved heftig bruk av flashbacks, på å formidle hovedkarakterenes bakgrunn.

Intensiteten i båten på havet og flashbackscene funger godt i starten, den holder interessen i sjakk og engasjerer seeren. Filmen tar seg god tid til å introdusere karakterene, og etter hvert som filmen skrider frem sliter den litt med å holde på den samme intensiteten, og dveler vel og lenge på de personlige vanskelighetene.

Troverdig skuespill

Den har noen smarte kamerainnstillinger underveis, og foto er til tider upåklagelig og kreativ. Det samme er skuespillet fra de to hovedpersonene, som oppleves troverdig, og hvor spesielt Shailene Woodley overbeviser i sin prestasjon. Hun er en ung skuespiller som innehar en og annen ekstra faktor i sitt skuespill, og har en allerede imponerende cv for sin unge alder.

Effektene holder en grei standard, men har sine svakheter som kreativt nok blir delvis reddet med hurtig klipp.

Rastløse sjeler

«Adrift» bruker noen velkjente dramaturgiske triks, som for noen nok vil oppleves forutsigbart i sin kulminasjon.

Sluttresultatet blir en film som fokuserer mer på å fortelle et karakterdrama med to rastløse sjeler, enn å formidle en ren spenningsfilm. Det er for så vidt en veloverveid og grei vinkling, og fungerer godt i deler.

Filmen har uten tvil sine øyeblikk, men gjennom filmens dramaturgiske utvikling endres tidsfornemmelsen. Tiden stopper litt opp i andre halvdel, som dveler i overkant mye i sine personlige skildringer - og mister med det mye av sin intensitet.

Likefullt har den nok av andre komponenter i fremstillingen av den dramatiske og skjebnesvangre havseilasen som veier opp, og gjør at man henger med helt til siste slutt.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER