Skral «Die Hard»-wannabe

FILM: Dwayne Johnson er vel det nærmeste man har en actionhelt lignende det vi hadde fra det trauste 80-tallet. Hvor muskler teller mer enn skuespillerferdigheter, og sjarm trumfer det meste av replikkfremføringer.

Han er dessuten med i mange filmer, de fleste middelmådige, noen få ganske så overraskende gode og andre temmelig forglemmelige. «Skyscraper» havner dessverre i den siste kategorien. Det hjelper ikke å dingle flere hundre meter over bakken, når det ikke engasjerer og alt det medfører er et indre ønske om et fall for å kutte i filmens lengde.

Super-skyskraper

I Hong Kong skal den høyeste og mest teknologiske bygning verden noen gang har sett, innvies og åpnes for offentlighetens søkelys. Da trengs det utenforstående ekspertise for å ettergå bygningens sikkerhet i sømmene. Den heldige utvalgte sikkerhetsekspert er tidligere marinejeger, nå kjærlig familiefar Will Sawyer (Dwayne Johnson).

En militær bakgrunn som for øvrig vil komme godt med, når en gjeng med beinharde delinkventer vil ha kloa si i noe ekstremt verdifullt som er gjemt i skyskraperen av bygningens skaper, Zhao Long Ji (Chin Han).

Svart og hvitt

Filmen er svært enkel i sin formidling, hvor alt er svart og hvitt. Karakterene er rendyrkede karikaturer, hvor skurker ser ut som skurker og helter ulmer over av godhet og massive muskelmasser.

Dwayne Johnson har en viss utstråling, men her kommer hans mangel på skuespillerferdigheter altfor godt til syne. Han får heller ikke noe stor hjelp fra et slapt og uinspirert manus. Replikkene blir nærmest sitert rett fra manusblokka, og er til for å hjelpe manuset i sin overføring av en heller syltynn historie, stappet med beleilige tilfeldigheter som hjelper historien fremover.

Humoren er også temmelig vassen, og verst av alt, ikke morsom. Her føles det som replikkene har blitt funnet i avfallskurven fra en middelmådig sit-com.

Uinspirert

Realisme er heller ingen dyd som blir dyrket her. Det er også helt greit, hadde det bare tilført actionsekvensene og hele konseptet mer pondus og ikke etterlatt en vond smak av uinspirert og uoppfinnsomt filmatisk håndverk.

Skuespillerne legger ikke altfor mye investering i sine respektive karakterer, hvor de fleste føles ekstremt typecastet. Noen innehar en viss sjarm, mens de fleste er bare gjennomgående irriterende.

Handikapp

Dwayne Johnsons karakter virker egentlig aldri å være i livsfare, til tross for alle kulene som kommer hans vei i jakten på ugjerningsmennene. Det hjelper heller ikke å tilføre han et voldsomt handikapp. Han er og blir en superhelt som knapt vet hvordan man blør.

Regissør Rawson Marshall Turber som tidligere har jobbet med Dwayne Johnson i «Central Intelligence», er ikke kjent for å lage kompliserte og tungsindige filmer, men heller små ufarlige komedier.

Her har han virkelig skrudd opp vesentlig flere hakk på actionbarometeret, uten at det vil bringe han noe nærmere actionregissørenes «Hall of fame».

Kamuflerer

Dette er strengt tatt en film kun Hollywood kan lage, som kamuflerer velvillig over et dårlig utgangspunkt med å kaste masser penger inn i effekter og halvhjertete actionsekvenser. 

Filmen er så forutsigbar, at du trenger ikke mye hjerneaktivitet for å skjønne hva som vil skje videre. Alt blir gjennomforklart og overtydelig plantet, og som ikke det var nok, dekket opp med en opplysende dialog som føles like troverdig som en norsk 70-tallsfilm med sterke sosialrealistiske tilknytninger.

Man skjønner fort hvor inspirasjonen er hentet fra, men dette er ingen «Die Hard» film, eller «Operasjon Skyskraper» som den så fint ble oversatt til når den hadde sin premiere på norske kinoer i 1988. Til det mangler den alt som gjorde «Die Hard» til en klassiker.

«Skyscraper» vil fort forsvinne nederst i den forglemmelige bunken av endeløse actionfilmer uten hjerte og hjerne.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER