Tre timer lang superhelt-hyllest

FILM: Det er nærmest umulig å følge alle trådene hvis man ikke har sett enkelte av de foregående filmene. Selv med sin drøye lengde på over tre timer, er det rett og slett ikke tid til å fortelle alles historie.

Enkelte karakterer popper opp og forsvinner igjen like fort som de kom, og fungerer mer som en slags hyllest.

Alle skal selvsagt få være med på den store avslutningen.

Nytt håp

Filmen snegler seg sakte av gårde med å introdusere kjerneensemblet som overlevde etter den foregående filmen, hvor skurken over alle skurker Thanos (Josh Brolin) klarte å utradere halve befolkningen. De overlevende superheltene er i en dårlig forfatning, og går etterhvert i oppløsning når deres desperate siste forsøk på å snu Thanos grusomme eliminasjon, viser seg å være forgjeves.

Fem år senere dukker plutselig en av de forsvunne opp, nemlig Scott Lang aka Ant-Man (Paul Rudd). Og med han kommer en ny teori som kan gi nytt håp om å forandre fortiden.

Galaktiske proporsjoner

Den mørke retningen fra forrige film blir videreført, spesielt i starten av filmen. Oppbygningen er langsom, og den nye superhelten er av galaktiske proporsjoner, Captain Marvels (Brie Larson) inntog blant superheltene blir ikke viet mye annen introduksjon annet enn et par replikker som forklarer hennes tilstedeværelse. Hun har jo tross alt nettopp hatt premiere i sin egen film.

Ellers husker ikke engang undertegnede, som har sett samtlige Marvel filmer, alle de mindre karakterene som til stadig dukker opp. Har man ikke sett alle filmene er man egentlig sjanseløs. Det blir fort forvirrende, men etterhvert lærer man seg å bare leve med det.

Godtebutikken

De to regissørbrødrene Russo, som må sies å ha gått amok i godtebutikken ved å inkludere så mange superhelter som mulig, har noenlunde kontroll på tingenes tilstand. Filmatisk går de for en klassisk oppbygning, med de oversiktlige bildene, som er lette å lese. Musikken er tydelig og forklarende, med et intenst og dynamisk lydbilde.

Effektene er faktisk noen varierende, hvor spesielt en dataanimert ung utgave av Robert Redfords karakter Alexander Pierce ser meget underlig ut.

Enkelte karakterer har en noe tynn motivasjon, mens andre har en mer kompleks drivkraft. Noen av karakterene har også fått, etter min smak en uheldig utvikling, hvor spesielt Hulken (Mark Ruffalo) har mistet sin identitet og føles smertefull og komisk i sitt nye temperamentsløse skall. Når så er sagt, er Thors (Chris Hemsworth) forfall av det mer vellykkede slaget, og bidrar til å heve filmens underholdningsverdi betraktelig. Skuespillet er upåklagelig, selv om enkelte antagelig kan spille sin karakter på autopilot.

Verdig avslutning

Det er tatt noen dramaturgiske snarveier. «Avengers: Endgame» er likefullt imponerende på mange måter, et skikkelig påkostet spekter som fungerer som en verdig avslutning. Logistikken med å samle alle disse superstjernene må ha vært et mareritt å gjennomføre.

En del av de mange involverte i den endelig slagscenen føles noe i overkant. Opplevelsen man sitter igjen med føles episk, men er langtifra perfekt i sin utførelse i et ekstremt ambisiøst forsøk på å samle alle løse tråder.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER