Tull og tøys for fansen

FILM: «Prebz og Dennis» har nærmest blitt et fenomen i Norge, spesielt blant den yngste generasjonen hvor vinmonopolbesøk og en plass bak rattet, fortsatt tilhører en fjern fremtid. En generasjon hvor de fleste har dumpet tradisjonelt fjernsyn til fordel for YouTube og lignende internettkanaler. Prebz og Dennis har over 200.000 faste følgere på nettet, som gjør de enerådende største i Norge for denne type plattform.

De har dermed en ubestridt status blant de yngste, som har trukket dem til hjertet sitt og gjort dem til kjendiser. Hva det er som gjør dem så populære er for meg litt uvisst. Muligens har det mye å gjøre med deres aura og behandling av fansen som de alltid har tid til, uten snev av stjernenykker. De er barnslige, folkelige, ironiske og joviale med en smigrende sjarm av høyeste nerdefaktor. De tar seg selv ekstremt lite selvhøytidelig, med en utenforstående underdog-framtoning over seg som tydeligvis appellerer.

Sånn sett har de et utgangspunkt hvor de fritt kan utfolde seg kreativt, til å lage en helaftens film over samme lest som formatet på YouTube. Derfor er det litt skuffende for en utenforstående at de ikke klarer å fylle mer enn dem gjør.

Vanskelig å plassere

Eller film er teknisk et feil ord å bruke, da jeg ikke helt vet hva dette er og hvordan man skal kategorisere det. Det er egentlig mer en collage av små scener hvor Prebz og Dennis, sammen med sine to sidekicks Ruben Vareide og Sondre Mogård, setter seg selv i situasjoner som skal utfordre eller ydmyke dem.

Noe av det som skjer etterhvert, er at Prebz vil bestige et fjell bærende på en sekk inneholdende tilsvarende antall mengde kilo som han har gått ned i vekt. Dermed hyrer de inn Dag Otto Lauritzen som personlig trener. Dennis vil finne seg en kjæreste, noe vennene vil være behjelpelig med, samt ta lappen, noe den innleide sjåførlærer Martin Schanche smertelig får erfare er heller håpløst. Innimellom alt klovneriet tar de seg også tid til en rørende scene, hvor Dennis besøker en alvorlig syk fan og tilbringer hele kvelden med han og spiller dataspill.

Alt bundet sammen med at de sitter på gutterommet og har en enveisdialog med oss seere hvor de guider oss rundt i deres univers. Noe struktur eller klassisk dramaturgi eksisterer ikke.

Hjemmesnekret

Filmatisk virker alt tilfeldig strukturelt med henblikk til den arbitrære rekken av innslag. Fokuset både gjennom linsa og gjennom manus, eller mangel på sådan, er ikke prioritert. Med en blanding av ulike formater og ulike oppløsninger, føles det hele veldig hjemmesnekra.

Etter å ha bivånet kinoversjonen av konseptet føles det fortsatt som et lite mysterium over hvordan de har oppnådd en slik status. Det er ikke noe spesielt nyskapende med dem, de kopierer egentlig stunts og ideer fra andre uten å bringe noe nevneverdig nytt til dem. Det hele er harmløs moro, hvor målet er egentlig å føle seg mest mulig klein eller ukomfortabel, og på mange måter prøve å overføre den samme følelsen til seerne. Kanskje det er der hemmeligheten ligger, den folkeligheten og ufarliggjørelsen av kleine situasjoner, hvor verden er et morsomt sted uten for mange konsekvenser.

Alt i alt en film for fansen, og ikke særlig annet. Det er heller ingen film i ordets rette forstand, hverken dokumentar eller fiksjon. Den er myntet på en lest som tydeligvis funger på Youtube, men virker underlig på kinolerretet.

Ut i fra innhold og framføring fortjener den ikke nevneverdig mange prikker på terningen. Som en utenforstående, ender den opp med en toer, som faktisk føles generøst. Det er hva det er uansett, og fansen vil neppe bry seg - så la heller fansen kose seg med sine helter, selv om jeg tror også de vil forvente mer.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER