Det er tid for selvransakelse

KOMMENTAR: Det er tid for selvransakelse både sentralt og lokalt i alle partier etter høstens kommune- og fylkestingsvalg. Sentralt har habilitetsspørsmål og aksjehandler så langt dominert debatten både i mediene og i de ulike partiene.

I disse dager er det særlig i Arbeiderpartiet at det foregår en diskusjon om partiets katastrofale tilbakegang skal kalles en krise eller ikke. Denne debatten skjøt fart da, «Liers tredje største sønn Martin Kolberg», i forrige uke krøp ned fra hornet på veggen og tok et såkalt oppgjør med partiledelsen for ikke å bruke ordet krise om partiets manglende oppslutning.

AP-veteranen Martin Kolbergs ønske om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet også må ta SV inn i regjeringen, og dermed føre en mer venstreorientert politikk, synes ikke å være i nærheten av virkeligheten når det gjelder å løse de store problemene for Arbeiderpartiet. Spørsmålet er om Kolberg nå har sittet litt for lenge alene på hjemmekontor på Tranby uten annen nærkontakt med velgerne enn «sin egen menighet i Lier».

At det tidligere reform- og styringspartiet skal redde seg ved hjelp av å bli «SV light» lyder noe merkelig i mine ører. Det samme ga også SV selv klart uttrykk for. Kolbergs innspill ble i tillegg raskt blankt avvist av regjeringskollega Senterpartiet.

Her i Drammen har LO lokalt, nå etter valget, vært svært kritisk til partiets innsats både i de fire foregående årene i kommunestyre, og i selve valgkampen. Etterpåklokskap er som kjent den mest eksakte vitenskap, eller som også noen sier: «Når jeg tenker etter burde jeg ha tenkt før».

At LO, gjennom fire år, ikke før etter valget har oppdaget at Arbeiderpartiet og deres såkalte samarbeidspartnere i Drammen, ikke har hatt noe felles prosjekt som velgerne har forstått, vitner dette om dårlig politisk håndverk og manglende kontakt med «sin egen grasrot».

At ordfører Monica Myrvold Berg først etter høstens valg innrømmer at det har vært vanskelig å styre kommunen, med et meget uregjerlig og uforståelig flertall bak seg, bygger dette bare opp under økt mistillit.

Velgerne så det Monica Myrvold Berg og Arbeiderpartiet nektet å se gjennom hele fireårsperioden, men begjæret etter makt var så mye, mye større enn evnen til å tenke politisk rasjonelt.

Det viste seg tydelige ved valget at velgerne ikke fant seg i å bli avspist med ordførerens ord om at hun ikke var enig i det og det «narrativet», som hun til stadighet kalte kritiske innsigelser mot flertallets mange krumspring.

For orden skyld: I samfunnsdebatten brukes ordet narrativ helst om andres fremstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig (kilde Språkrådet.no).

For Drammen kommunes innbyggere (uansett politisk farge) er det etter min mening trist at vi nå har et Arbeiderparti, som på mange måter ligger med brukket rygg, og derfor må bruke mesteparten av kreftene sine på interndiskusjon om veien videre, i stedet for å være med på å utvikle den nye store Drammen kommune. Hvor er Arbeiderpartiets stemme i offentligheten om Drammens mange uløste problemer?

Uten et ansvarlig Arbeiderparti, som holder resten av opposisjonen i ørene, er det en stor fare for at særlig Venstre og Miljøpartiets representanter vil fortsette «gjørmebrytingen» i nye fire år.

Det uverdige spillet representantene for disse to partiene allerede legger opp til når det gjelder angrep både på den nye posisjonen i Drammen, og alle sine andre kolleger i drammenspolitikken, er skremmende med tanke på de mange alvorlige problemene kommunen står oppe i.

Den skitkastingen som Venstres Emilie Ovnerud og Miljøpartiets Cathrin Janøy nå får lov til å holde på med i kollega DT`s spalter er ikke voksne kommunestyrerepresentanter verdig. Det eneste de oppnår er ytterligere å undergrave tilliten til seg selv og sine politikerkolleger i Drammen.

Deres opptreden og uttalelser viser etter min mening dessverre også hvor liten respekt Ovnerud og Janøy har/hadde for ordfører Monica Myrvold Berg, selv etter at hun i åpent kommunestyremøte tok et kraftig oppgjør med ukulturen blant en del kommunestyrerepresentanter.

At Kjell Arne Hermansen og hans tre samarbeidsvenner på borgerlig side nå tar seg god tid for å bli enige om en felles og gjennomarbeidet politisk plattform, for Drammen i de neste fire årene, er etter min mening et godt tegn sett i lys av det vi har opplev av kaos og uverdig opptreden i de siste fire årene. Trolig er det å ansvarlig gjøre alle partene i den nye posisjonen viktig for Hermansen.

At den nye ordføreren, allerede fra første stund vil måtte være «hard i klypa» overfor kommunestyrerepresentanter, som ønsker å fortsette ukulturen i drammenspolitikken, tar jeg som en selvfølge.