En kultur til å redde kulturen

MENINGER: Kulturytring 2025 i Drammen, Norges største arena for kunst- og kulturpolitikk, ble gjennomført med over 250 programmer med faglige, spennende og lærerike samlinger og samtaler. Selv om festivalens program reflekterer en sektor med høy politisk bevissthet og bred tematisk dekning, synliggjør det betydelige strukturelle svakheter – særlig knyttet til manglende kulturkritikk, sårbar kunstnerøkonomi, begrenset representasjon, svekket offentlig diskusjon og utilstrekkelig økonomisk trygghet for uavhengige aktører.

Selv om staten prioriterer kultur nasjonalt, med tydelige økninger på 4,8 % i bevilgninger, kulturbygg og regional satsing, ligger kulturbudsjettets andel samtidig under, og politiske kuttforslag fra konservative partier utgjør en kraftig motvekt. På kommunalt og regionalt nivå, ved budsjettinnstramminger, er det kulturen som først blir kuttet.

Ifølge Hilde Halvorsrød, Kritikerlagets leder, har flere undersøkelser tydeliggjort nedgangen i kulturstoff generelt og kritikk spesielt. Antallet anmeldelser synker, med en nedgang på 55,8 prosent fra 2007 til 2022. Hun mener at kulturjournalistikken og kritikken bygges kraftig ned i riksmediene og i lokalaviser, og at tidsskriftene er underfinansierte. Mangfoldet av kunst og kultur som produseres og formidles i landet vårt blir ikke faglig vurdert og offentlig debattert.

Statusen viser at kultur og kunst har en ustabil, utrygg og nedprioritert plass i samfunnet vårt, og at ressurser ikke forvaltes rettferdig og balansert i kultursektoren. Men hvorfor er det slik? Henviser populærkulturen til en annen retning? Har vi truffet på en ukultur som nedprioriterer finkultur?

Økonomisk sett handler det om etterspørsel og tilbud – når få roper etter kultur, kuttes tilbudet. Vi må spørre oss: Hvor mange kulturpolitikere følger faktisk opp kunst- og kultursaker løpende? Hvor mange kunstnere og kritikere deltar aktivt i politikken? Og hvor mange i publikum sier tydelig ifra at de trenger kulturens ekte produkter?

Psykologisk sett vet vi at mange som jobber med kunst og kultur kan være introverte – de liker å nyte det i stillhet. De tar ikke nødvendigvis kampen for å beholde tilbudet, selv om behovet er der. I en verden som styres av KI, fører manglende tilstedeværelse fra kritikere til at kunstverdenen ikke blir enkelt tilgjengelig. Da ser det ut som avstanden mellom kunstnere, kritikere og publikum blir større, slik at det etter hvert kan virke som om finkulturen ikke trengs – og så forsvinner den litt etter litt.

Kultur handler ikke bare om kunst eller litteratur. Det er historien vår som mennesker, som en del av sivilisasjonen. Det handler også om hvordan vi behandler kunst og kunstnere som menneskers arv, og hvordan vi som samfunn verdsetter dem. Kritikk av kunst og kultur hjelper samfunnet med å reflektere, utfordre makt og normer, og holde både kunstnere, institusjoner og politikere ansvarlige. Det krever innsats – fra kulturpolitikere, kunstnere, kritikere og medier – på en omfattende måte. Det handler ikke bare om penger, men om engasjement. Kunstnere og kritikere kan ikke bare overlate ansvaret til politikerne. Kampen er å beholde kulturens produkter levende, relevante, eksisterende og værende – for oss alle.

Ellers kan KI og populærkulturen rive bort finkulturen, sammen med en faglig tilnærming til kulturprodukter og kunst. Det er snakk om en kultur for å beskytte kultur. Kanskje et krav basert på pressens samfunnsoppdrag også kan være en mulig vei videre. Historien viser at vi ikke kan vente på at endring skal komme av seg selv – vi må jobbe aktivt med å bygge strukturer. Et godt eksempel er loven om kjønnsbalanse i næringslivet, som nylig er iverksatt. På samme måte bør vi stille krav om et minimumsnivå for å involvere kunstnere og kritikere i media – et absolutt minimum som kan beskytte ekte kunst og finkultur, før konsekvensene blir irreversible.

Av
Tabassom Fanaian
Forsker og foreleser i psykologi

LES OGSÅ:

Kulturytring 2025 fikk pengegave under den offisielle åpningen