Han var enkelt og greit HELT KONGE!

KOMMENTAR: Det blir sagt mye godt om Kong Harald når hans lange liv og gjerning skal oppsummeres. Og det er fortjent. Han har vært konge gjennom en tid da både Norge, kongehuset og selve forestillingen om hva en konge skal være, har forandret seg betydelig.

Men for meg er det én egenskap som kanskje mer enn noen annen kjennetegnet Harald som konge: Hans helt spesielle evne til å forene den opphøyde kongeligheten med det å være en av oss.

Det høres nesten ut som en selvmotsigelse. En konge skal ikke være som alle andre. Han representerer staten og historien, og han er omgitt av symboler, tradisjoner og en verdighet som nettopp skal skape en viss avstand. Kong Harald forsto dette. Han visste når alvoret og høytiden krevde kongen.

Men samtidig hadde han en sjelden evne til å gjøre avstanden kortere. Gjennom mitt arbeid i NRK fikk jeg over mange år møte kong Harald i forskjellige sammenhenger, både i offisielle og mindre offisielle sammenhenger på slottet, på Kongsseteren og i NRK. Jeg opplevde Kong Harald som en mann som var svært bevisst sin rolle, men som aldri lot rollen stå i veien for det menneskelige møtet. Den lune humoren, den gode replikken og ikke minst evnen til å være til stede gjorde inntrykk. Han fikk alle til å føle seg vel i hans nærhet.

Han kunne være høytidelig uten å bli høytidelig av seg. Det er en forskjell. Kanskje hadde dette også sammenheng med hans egen historie. Harald ble født inn i en tilværelse der svært mye allerede var bestemt. Plikten fulgte ham fra han var barn. Krigen og årene i eksil må ha gitt ord som frihet og tilhørighet en betydning som er vanskelig for senere generasjoner fullt ut å forstå.

Også i sitt private liv fikk han erfare grensene for den personlige friheten. I ni år ventet Harald og Sonja før de fikk gifte seg. Den kommende kongen kunne ikke uten videre velge den kvinnen han ville dele livet med. Det sier noe om tiden. Men det sier også noe om Harald.

Han valgte kjærligheten, men han forlot ikke plikten. Han ventet. Og da han til slutt fikk sin Sonja, ble det et livslangt partnerskap som også kom til å prege hans kongsgjerning.

Denne balansen mellom plikt og frihet tror jeg er viktig for å forstå Kong Harald. Han var sterkt forankret i familien, i historien og i institusjonen han representerte. Samtidig utviklet han kongerollen i takt med et Norge som ble friere, mindre formelt og mer mangfoldig.

Han hadde også en egenskap som ikke kan læres gjennom protokoll eller rådgivere: Han hadde sans for mennesker. Humoren var en del av det. En liten replikk kunne punktere det pompøse uten å redusere verdigheten. Og kanskje var nettopp det noe av hemmeligheten. Han tok oppgaven svært alvorlig, men behøvde ikke alltid å ta seg selv like alvorlig.

Jeg har sett noe av dette på nært hold, blant annet i forbindelse med kontakt med kongehuset om forberedelser til kongens nyttårstaler og i møter om andre samfunns- og mediesaker. Jeg skal være forsiktig med å gjøre slike erfaringer større enn de er. Mange har møtt Kong Harald og har sine historier å fortelle. Men mine møter etterlot et ganske tydelig inntrykk: Bak rollen var det en mann med varme, nysgjerrighet, humor, en bemerkelsesverdig evne til å være til stede og gjøre folk av alle lag trygge..

Det var kanskje også derfor han kunne nå frem når landet virkelig trengte kongen. I sorg og alvor måtte ordene komme fra statsoverhodet, men de måtte også komme fra et menneske. Hos kong Harald var det sjelden vanskelig å høre begge deler.

Ingen velger å bli født til konge. Kong Harald fikk en oppgave for livet som andre hadde bestemt for ham. Det bemerkelsesverdige er hvordan han gjorde denne arvede oppgaven til sin egen.

Han var Hans Majestet Kongen. Han visste hva det innebar, og han bar rollen med stor respekt. Men noe av det fineste ved Kong Harald var at majesteten aldri helt fikk skjule Harald. Kanskje var det nettopp derfor han ble en konge som så mange kunne oppleve som en av oss. Han var enkelt og greit HELT KONGE!

LES OGSÅ:

Kong Harald død 89 år gammel