Kongelige leksjoner i kulturell forståelse: Kronprins Haakon viser vei

MENINGER: Hendelser i hverdagslivet kan ofte bli til kraftige symboler som gir oss mulighet til å reflektere over dypere samfunnsspørsmål. Slik er tilfellet med en hendelse som nylig fant sted på en ungdomsskole i Oslo, hvor to gutter nektet å håndhilse på sin kvinnelige rektor under en vitnemålsseremoni.

I stedet for å gi et håndtrykk, hilste de med hjerte på hånden og bøyet hodet - en respektfull gest innenfor deres kulturelle og religiøse praksis. Som en muslim selv, kan jeg bekrefte at denne handlingen er ment som et tegn på dyp respekt. Dermed kan guttenes hilsemåte ikke tolkes som urespektfull mot den kvinnelige rektoren. Denne hendelsen, og reaksjonene den har utløst, gir oss en mulighet til å tenke gjennom hvordan vi balanserer felles samfunnsmessige normer og individets rett til å uttrykke sin egen kulturelle og religiøse identitet.

Som politiker i Drammen, en by som deler Oslo sin flerkulturelle karakter, følger jeg denne debatten med stor interesse. Med rundt 30% av befolkningen vår med bakgrunn fra andre kulturer, står vi overfor lignende utfordringer i vår egen by. Vi har alle en felles forståelse av at respekten for mangfold er en grunnleggende verdi i vårt samfunn. Men hvordan navigerer vi i et landskap hvor mangfoldet også kan utløse spenninger og konflikter?

Å håndhilse er en tradisjonell gest av høflighet i mange kulturer, inkludert den norske. Men det er også viktig å forstå at ikke alle kulturer og religioner deler denne praksisen. Faktisk, selv blant muslimer, er det mange som håndhilser på personer av motsatt kjønn. Men det er også et mindretall som ikke gjør det. Disse forskjellene kan være utfordrende å navigere, men det er vår plikt å respektere dem, selv om vi kan ha forskjellige syn på saken.

Å navigere i et mangfoldig samfunn kan være utfordrende. Skal vi lære alle mulige hilsemåter i møte med våre flerkulturelle medborgere? Kanskje ikke. Men det vi bør gjøre, er å møte hverandre med åpenhet og respekt. Vi må unngå å trekke forhastede konklusjoner basert på de første mikrosekundene av interaksjonen.

Dette bringer meg til et enestående eksempel fra Kronprins Haakon, en person som representerer både det norske monarkiet og nasjonen som helhet. Under et besøk til en moské, stod han overfor en lignende situasjon. Han strakte ut sin høyre hånd for å hilse på en kvinne, men hun hilste med hjerte på hånden. Uten å nøle, og med respekt for hennes kulturelle og religiøse praksis, responderte han ved å plassere hånden på sitt eget hjerte. Dette er hva jeg kaller et kongelig eksempel på respekt og forståelse for mangfold.

Å håndhilse, eller å nekte å gjøre det, kan virke som en liten detalj, men det utgjør en stor forskjell. Det handler ikke bare om håndtrykk, det handler om å respektere og verdsette mangfoldet i vårt samfunn. Det handler om å forstå at vi, til tross for våre forskjeller, alle er del av det samme samfunnet, og at respekt for hverandre er grunnlaget for dette samfunnet. Og det handler om å gi hvert individ retten til å uttrykke sin egen identitet, uten frykt for kritikk eller stigmatisering.

Kronprins Haakons handling er et eksempel vi alle kan lære av. Han demonstrerte at selv i en uventet situasjon, kan vi reagere med forståelse og respekt. Kanskje neste gang vi står overfor en lignende situasjon, kan vi tenke tilbake på dette eksemplet, og velge å reagere med det samme nivået av respekt og åpenhet. Dette er det virkelige spørsmålet som håndtrykkdebatten gir oss en mulighet til å reflektere over.

Det er min oppfordring til oss alle: La oss hilse hverandre med respekt, forståelse og åpenhet, uavhengig av hvilken form denne hilsenen tar. La oss verdsette det mangfoldet som beriker vårt samfunn, og møte hverandre på halvveis, uavhengig av våre kulturelle eller religiøse forskjeller. I stedet for å insistere på en felles norm, la oss feire den rikdommen av uttrykk og tradisjoner som finnes i vårt mangfoldige samfunn. Og viktigst av alt, la oss aldri glemme at respekt for hverandre, uansett hvem vi er eller hvor vi kommer fra, er det som virkelig holder oss sammen som et samfunn.


Av
Sajid Mukhtar
Partiet Sentrum, Drammen