Sivilisert regjeringsbrudd med få lokale Ap-navn i spekulasjonene
KOMMENTAR: Direkte i Dagsrevyen 29. oktober i 1990 var jeg, som
programleder i NRks studio i Stortinget, vitne til det «råeste politiske
drapet» jeg har opplevd i mitt lange arbeid med politisk journalistikk i Norge.
Det var dagen da Senterpartiet forrige gang brøt ut av en regjering på grunn EU-saken, og den dagen da partiet skiftet side i norsk politikk. Jan P. Syse fra
Høyre ledet en trepartiregjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, og uenigheten med Senterpartiet høsten 1990 gjaldt hvilke
posisjoner Norge skulle innta i de pågående forhandlingene om en EØS avtale.
I tillegg til de politiske motsetningene var det personlige
forholdet mellom statsminister Jan P. Syse og Senterpartileder Anne Enger
Lahnstein iskaldt. Frontene var så steile at Senterpartilederen ikke fant grunn
til å informere statsministeren om at de ville gå ut av regjeringen, og isteden
peke på Gro Harlem Brundtland, før jeg på Dagsrevyen stilte henne
spørsmålet om hva som hadde skjedd på de lange møtene Senterpartiet hadde hatt
gjennom de siste dagene. Den stillheten og den stemningen som oppsto i studio
den kvelden kommer jeg aldri til å glemme.
Hvorfor Anne Enger Lahnstein og Senterpartiet ønsket å
ydmyke Statsminister Jan P. Syse på den måten, har jeg fortsatt vanskeligheter
med å forstå. Det var altså ikke nok med å gå ut av regjeringen og overlate
styringen til hovedmotstanderen Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland. Det
var tydeligvis i tillegg viktig «gi et ekstra personlig spark» til en person
som hun og partiet hennes plutselig hadde gjort til politisk motstander.
Politikk kan være brutalt.
Heldigvis har vi ikke ved dette regjeringsbruddet mellom
Arbeiderpartiet og Senterpartiet opplevd noe tilsvarende. Forholdet mellom
Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har vært godt og fortrolig, selv om
den politiske avstanden ble for stor. Utad har de to partilederne forsøkt å
fremstille det som om forhandlingsviljen hele tiden har vært tilstede, men
virkeligheten har nok har vært at fallhøyden for begge to ble for stor. Ingen
av de to hadde råd til å tape ansikt. Likevel har de klart å holde en anstendig
tone i debatten, både før og etter regjeringsbruddet.
I disse urolige tider med krig i Ukraina, store problemer i
Midt-Østen og med Trumps inntog i Det Hvit Hus, er det et godt tegn å ta med
seg her i Norge at politisk uenighet og samarbeidsbrudd kan foregå i anstendige
former.
Mens Støre har styrket sin posisjon innad i Arbeiderpartiet
gjennom det som har skjedd ved regjeringsbruddet, har nok ikke Vedum fått
tilsvarende oppsving innad i Senterpartiet. Prosessen i Senterpartiet har nok
heller vist hvor sterk posisjon parlamentarisk leder Marit Arnstad og
stortingsgruppa har i det partiet.
I tillegg viser regjeringsbruddet at Senterpartiet setter på
«autopiloten» ved enhver sak der bokstavene EU eller EØS blir nevnt.
Alle realistiske og tenkelige regjeringsalternativer
fremover vil ha EØS-medlemskap som en forutsetning, hvordan partiet eventuelt
har tenkt å komme tilbake i en eller annen form for regjeringskonstellasjon i
årene fremover, er derfor høyst uklart for meg, og trolig også for de
partiene som kan være mulige samarbeidspartier.
Om det noen gang de siste ukene har vært en hissig debatt
blant «fremtredende Arbeiderpartifolk» internt i partiet omkring Jonas Gahr
Støres lederposisjon, slik det har vært fremstilt i mediene, så er i hvert fall
denne debatten nå lagt død.
Støre har vist gjennom debatten om EU-direktivene at han har
både styrke og engasjement til å stå opp for det han mener er viktig. Som
statsminister i en ren Arbeiderparti-regjering står han sterkere enn noen gang
internt i partiet.
For oss i Buskerud og Drammen blir det spennende å se om
noen personer fra vårt område dukker opp som nye statsråder eller
statssekretærer. Nyutnevnt statssekretær Torgeir Micaelsen fra Mjøndalen er
blant navnene som allerede er nevnt i spekulasjonene.
