Slik opplevde jeg «Makta-togturen»

KOMMENTAR: Jeg har fulgt norsk politikk tett siden 1973, enten som politisk journalist, redaktør eller rådgiver. Jeg har derfor på nært hold opplevd det meste av det som skjedde i norsk politikk i den tiden fiksjonsserien «Makta», som nå sendes på NRK, omhandler. Jeg har også fått et godt innblikk i både datidens og nåtidens politikere som personer.

Som ung politisk journalist var jeg også om bord på det sagnomsuste valgkamptoget til Arbeiderpartiet i 1979. Dramaserien »Makta», som nå sendes på NRK, handler om maktkampen i Arbeiderpartiet på slutten av 70-årene, og følges også trolig av mange drammensere.

Produsentene bak serien sier at det vi ser er en fiksjonserie basert på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse». Dette er altså ingen dokumentarserie. Og det kan jeg skrive under på at det ikke er. Serien har høstet både ros og ris. Problemet, slik jeg ser det, er at veldig mange av seerne likevel vil ta det de ser og hører som sannhet, og at dette igjen bygger opp under at tilliten til dagens politikere også blir mindre og mindre.

«Løgn og dårlig hukommelse» er nok mer fremtredende enn sannheten i mye av det seerne opplever i serien. Særlig gjelder dette personkarakteristikkene.

At det har vært, og fortsatt er, tunge maktkamper både i Arbeiderpartiet og i andre partiet, bør ikke komme som noen overraskelse. At det opp gjennom årene er blitt tatt i bruk til dels sterke virkemidler både i kampen om personlige posisjoner og politiske gjennomslag, er også sant. Men det er langt derifra til å fremstille hele partiledelsen i Arbeiderpartiet på 70-tallet som en «flokk hodeløse høns». Unntaket er ifølge serieskaperne, Gro Harlem Brundtland.

At omgangen med alkohol blant politikere og journalister var noe annerledes på 70- og 80-tallet enn i dag, er også riktig. Men å fremstille Reiulf Steen som bare en drukkenbolt, Odvar Nordli som en bygdetulling og Trygve Bratteli som fåmælt og nærmeste litt senil, er etter min mening å gå over streken, selv i en fiksjonsserie av den typen «Makta» ønsker å fremstå som.

I det tredje avsnittet av serien  «Makta» ble seerne tatt med om bord i det mye omtalte valgkamptoget som Arbeiderpartiet satt opp i forbindelse med sin valgkampåpning i Trondheim i 1979.

Sammen med daværende leder av politisk avdeling i Dagsrevyen, Herbjørn Sørebø, ble jeg satt til å dekke togturen fra Oslo til Trondheim, og den påfølgende valgkampåpningen. Jeg har derfor førstehånds kjennskap til hva som skjedde på togturen.

Og la det være sagt med en gang: Det ble konsumert alkohol om bord på toget, men hverken konsumet av alkohol eller forholdene om bord i toget ellers var i nærheten av det serieskaperne tilbyr seerne.

At valgkamptoget «sporet av allerede før Lillestrøm» hadde min gode NRK-kollega Jens Solli æren eller skylda for, alt ettersom man ser det. Stort eller lite alkoholkonsum hadde ingen ting med det å gjøre.

Jens Solli dekket togreisen for NRK Dagsnytt og det hadde lenge gått rykter om at Arbeiderpartiregjeringen vill innføre et såkalt rentetak. Altså et øvre tak på hvor mye hver enkelt skattebetaler kunne trekke fra av sine rentekostnader på selvangivelsen.

Jens gjorde det vi kaller et journalistisk scoop når han fikk finansminister Per Kleppe til å bekrefte innføring av rentetak. Kleppe gjorde dette uten at hverken statsminister Odvar Nordli eller andre sentrale regjeringsmedlemmer var orientert om utspillet.

Å lage TV på den tiden var ganske tungvint. Vi hadde ingen avspillingsmuligheter for å få sendt stoff til Dagsrevyen fra toget, selv om hele det politiske Norge kokte etter Per Kleppes uttalelser. Jeg måtte derfor vente helt til valgkamptoget stoppet på Hamar for å få spilt over stoff til Dagsrevyen. Etter Hamar ble det beinhard jobbing videre fram mot Otta for å skaffe flere Arbeiderpartikommentarer til Kveldsnytt.

Avisenes deadlines og tiden for Kveldsnytt gjorde at togstoppet på Otta kunne brukes «som et friminutt» både av journalister og Arbeiderpartipolitikere. Likevel lå «rentetak-skyen» lavt over både Otta og valgkamptoget.

Mange flere deltagere på Valgkamptoget, enn det som fremstilles, sovnet i togsetene sine på grunn av en lang og innholdsrik arbeidsdag, og ikke først og fremst av et meget stort alkoholinntak.

Unntakene fantes selvfølgelig også her, men det rettferdiggjør ikke, etter min mening, de overdrivelsene vi ser i serien, selv om serieskaperne står hardnakket på at dette ikke er virkelighet men fiksjon.

Jeg er dessverre ikke i tvil om at storpartene av seerne, som ser på «Makten» tror mer på at innholdet i serien er den hele og fulle sannheten om norsk politikk og norske politikere, enn at det er løgn og dårlig hukommelse.