
Slik opplevde jeg «Makta-togturen»
KOMMENTAR: Jeg har fulgt norsk politikk tett siden 1973, enten som
politisk journalist, redaktør eller rådgiver. Jeg har derfor på nært hold
opplevd det meste av det som skjedde i norsk politikk i den tiden
fiksjonsserien «Makta», som nå sendes på NRK, omhandler. Jeg har også fått et
godt innblikk i både datidens og nåtidens politikere som personer.
Som ung politisk journalist var jeg også om bord på det
sagnomsuste valgkamptoget til Arbeiderpartiet i 1979. Dramaserien »Makta», som nå sendes på NRK, handler om
maktkampen i Arbeiderpartiet på slutten av 70-årene, og følges også trolig av
mange drammensere.
Produsentene bak serien sier at det vi ser er en fiksjonserie
basert på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse». Dette er altså ingen
dokumentarserie. Og det kan jeg skrive under på at det ikke er. Serien har
høstet både ros og ris. Problemet, slik jeg ser det, er at veldig mange av
seerne likevel vil ta det de ser og hører som sannhet, og at dette igjen bygger
opp under at tilliten til dagens politikere også blir mindre og mindre.
Jeg har førstehånds kjennskap til hva som skjedde på den mye omtalte togturen
«Løgn og dårlig hukommelse» er nok mer fremtredende enn
sannheten i mye av det seerne opplever i serien. Særlig gjelder dette
personkarakteristikkene.
At det har vært, og fortsatt er, tunge maktkamper både i
Arbeiderpartiet og i andre partiet, bør ikke komme som noen overraskelse. At
det opp gjennom årene er blitt tatt i bruk til dels sterke virkemidler både i
kampen om personlige posisjoner og politiske gjennomslag, er også sant. Men det
er langt derifra til å fremstille hele partiledelsen i Arbeiderpartiet på
70-tallet som en «flokk hodeløse høns». Unntaket er ifølge serieskaperne, Gro
Harlem Brundtland.
At omgangen med alkohol blant politikere og journalister var
noe annerledes på 70- og 80-tallet enn i dag, er også riktig. Men å fremstille
Reiulf Steen som bare en drukkenbolt, Odvar Nordli som en bygdetulling og
Trygve Bratteli som fåmælt og nærmeste litt senil, er etter min mening å gå
over streken, selv i en fiksjonsserie av den typen «Makta» ønsker å fremstå
som.
I det tredje avsnittet av serien «Makta» ble seerne tatt med
om bord i det mye omtalte valgkamptoget som Arbeiderpartiet satt opp i
forbindelse med sin valgkampåpning i Trondheim i 1979.
Sammen med daværende leder av politisk avdeling i
Dagsrevyen, Herbjørn Sørebø, ble jeg satt til å dekke togturen fra Oslo til
Trondheim, og den påfølgende valgkampåpningen. Jeg har derfor førstehånds
kjennskap til hva som skjedde på togturen.
Og la det være sagt med en gang: Det ble konsumert alkohol
om bord på toget, men hverken konsumet av alkohol eller forholdene om bord i
toget ellers var i nærheten av det serieskaperne tilbyr seerne.
At valgkamptoget «sporet av allerede før Lillestrøm» hadde
min gode NRK-kollega Jens Solli æren eller skylda for, alt ettersom man ser
det. Stort eller lite alkoholkonsum hadde ingen ting med det å gjøre.
Jens Solli dekket togreisen for NRK Dagsnytt og det hadde
lenge gått rykter om at Arbeiderpartiregjeringen vill innføre et såkalt
rentetak. Altså et øvre tak på hvor mye hver enkelt skattebetaler kunne trekke
fra av sine rentekostnader på selvangivelsen.
Jens gjorde det vi kaller et journalistisk scoop når han
fikk finansminister Per Kleppe til å bekrefte innføring av rentetak. Kleppe
gjorde dette uten at hverken statsminister Odvar Nordli eller andre sentrale
regjeringsmedlemmer var orientert om utspillet.
Å lage TV på den tiden var ganske tungvint. Vi hadde ingen
avspillingsmuligheter for å få sendt stoff til Dagsrevyen fra toget, selv om
hele det politiske Norge kokte etter Per Kleppes uttalelser. Jeg måtte derfor
vente helt til valgkamptoget stoppet på Hamar for å få spilt over stoff til
Dagsrevyen. Etter Hamar ble det beinhard jobbing videre fram mot Otta for å
skaffe flere Arbeiderpartikommentarer til Kveldsnytt.
Avisenes deadlines og tiden for Kveldsnytt gjorde at
togstoppet på Otta kunne brukes «som et friminutt» både av journalister og
Arbeiderpartipolitikere. Likevel lå «rentetak-skyen» lavt over både Otta og
valgkamptoget.
Mange flere deltagere på Valgkamptoget, enn det som
fremstilles, sovnet i togsetene sine på grunn av en lang og innholdsrik
arbeidsdag, og ikke først og fremst av et meget stort alkoholinntak.
Unntakene fantes selvfølgelig også her, men det
rettferdiggjør ikke, etter min mening, de overdrivelsene vi ser i serien, selv
om serieskaperne står hardnakket på at dette ikke er virkelighet men fiksjon.
Jeg er dessverre ikke i tvil om at storpartene av seerne,
som ser på «Makten» tror mer på at innholdet i serien er den hele og fulle
sannheten om norsk politikk og norske politikere, enn at det er løgn og dårlig
hukommelse.