Romantisk dystopisk film-noir!

FILM: Potensialet er der for en liten perle av en film, men perlen viser seg fort å være tæret bort av ens egen østersguffe.

Tidligere militæroffiser Nick Bannister (Hugh Jackman) er en slags privat minneetterforsker. Han hjelper folk med å finne og gjenoppleve gode minner ved hjelp av minnemaskinleser. I en dystopisk fremtid, tjener han og kollegaen (Thandiwe Newton) til livets opphold med å gi en slags nostalgisk trip til sine kunder.

Da den mystisk kunden Mae (Rebecca Ferguson) dukker opp, går det ikke lenge før hun og Nick innleder et hett romantisk forhold. Når Mae så nesten like fort forsvinner igjen uten forvarsel, setter en frustrert og desperat Nick i gang med sin egen etterforskning. Etterhvert går det over i en besettelse som setter han og de rundt han i fare.

«Neo-noir»

Dette er en såkalt neo-noir (film-noir satt i fremtiden), hvor en oversvømt Miami by i delstaten Florida fungerer som et interessant bakteppe. Premisset trenger også en del forklaring i seg selv, og i stedet for å vise oss, blir det for det meste forklart med lange monologer og en komplisert voice-over.

Debutant

Regissørdebutant og manusforfatter Lisa Joy har et interessant konsept å jobbe ut i fra. Manuset føles dog noe tungt på replikkene, og skuespillerne er mer opptatt av å prate enn å agere.

Her ligger det største problemet. Det skjer for lite, og det som skjer interesserer ikke så mye. Det føles som at fokuset ligger på de mest uinteressante tingene. Bakteppet og den dystopiske oversvømte byen med ens innbyggere blir aldri utforsket. Den ligger der bare som et ubrukt kulisse. Noe som er synd, da denne verdenen virker mer spennende.

Det regissør Lisa Joy fokuserer på i stedet er en noe tam kjærlighetshistorie mellom Nick og Mae som ikke akkurat oser over av rå seksuell spenning. Deretter blir det mye livsfilosofering og dveling ved små personlige hendelser, og etterforskning av et mysterium i en underverden som aldri oppleves veldig utrygg.

Skuespillet føles dessuten noe uinspirert, og de som skinner mest, og er mest interessante er antagonistene Saint Joe (Daniel Wu) og Cyrus Boothe (Cliff Curtis). De fleste karakterene ellers oppleves nokså karakterløse.

Skremmende frampek

Teknisk holdes filmen godt sammen, med bruk av foto, klipp og musikk. Den følger nokså stereotypisk, men med fungerende maler.

Det er ingenting som skiller seg ut, og historien er lett å følge foruten alle forsøk på de tekniske forklaringene underveis. Scenografien er iøynefallende, med et snev av virkelighetsnært og skremmende frampek på vår egen planets skjebne.

Små lyspunkter

Potensialet blir dessverre aldri fullendt. Hele plottet virker underernært. Sulten blir aldri innfridd, i stedet får vi små dryss som bare øker appetitten. Samtidig balanserer filmen hårfint på kanten til å bli pretensiøs.

Noen små lyspunkter er det underveis, spesielt de med noen småinteressante antagonister, men for det mest drukner det i lange monologer, tamme og få action-sekvenser som må blidgjøre en sensur for 12 år - og filosofiske floskler om kjærlighet.