KJENT ANSIKT: Ingen dinosaurusfilm uten selveste T-Rex som flekser sin imponerende tanngard
KJENT ANSIKT: Ingen dinosaurusfilm uten selveste T-Rex som flekser sin imponerende tanngard

To og en halv times heftig, men hjernedød dinosaur-action

«Jurassic World Dominion»: Det er mye å sette fingeren på, men underholdningsverdien er likevel forbausende stor tross alle filmens irriterende og logiske brister.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE

FILMANMELDELSE

Originaltittel: Jurassic World Dominion

Regissør: Colin Trevorrow

Manus: Emily Trevorrow, Derek Connolly & Colin Trevorrow

Medvirkende: Chris Pratt, Bryce Dallas Howard, Laura Dern, Sam Neill, Jeff Goldblum, DeWanda Wise, Mamoudou Athie, Isabella Sermon, Campbell Scott, BD Wong

Sensur: 12 år

Spilletid: 2t. 27min.

Terningkast: FIRE

FILM: «Jurassic World Dominion» er en dinosaurusfilm som foregår i samme univers som legendariske «Jurassic Park», regissert av den enda mer legendariske regissøren Steven Spielberg. Den vil derfor for alltid leve i skyggen uansett hvor mange imponerende dinosauruser som blir kastet inn i potten.

Selv snaue tretti år etter dens opprinnelig lansering, troner «Jurrasic Park» fortsatt ganske godt alene på toppen når det gjelder klassikerstatus for dinosaurusfilmer. Så for å utnytte dens voldsomme påvirkningskraft, er bruk av nostalgiske virkemidler alltid et velkjent triks.

Derfor går «Jurrasic World Dominion» tilbake til utgangspunktet, samler sammen de gjenlevende personene fra «Jurassic Park», og kaster inn alt av løpende, krypende, flyvende og svømmende dinosauruser i potten.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">En nykommer med et forglemmelig navn, som til gjengjeld har fått en imponerende fjærprakt, har også menneskekjøtt på dietten</span>
En nykommer med et forglemmelig navn, som til gjengjeld har fått en imponerende fjærprakt, har også menneskekjøtt på dietten

Film nummer seks

«Jurrasic World Dominion», er den sjette filmen ut i dette universet, og fullender «Jurrasic World»-trilogien.

Filmen har en todelt historie, hvor den gamle og den nye generasjonen får rikelig med scenetid. Kort fortalt har dinosaurusene etablert seg blant oss nå, med de problemer det medfører. Samtidig har det store glupske selskapet Biosyn noen ondsinnede prosjekter i gjære som vil få episke konsekvenser hvis våre helter ikke får stoppet dem.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Sam Neill gjenopptar sin ikoniske rolle som «Indiana Jones», kremt, «Alan Grant»</span>
Sam Neill gjenopptar sin ikoniske rolle som «Indiana Jones», kremt, «Alan Grant»

Irriterende detaljer

Det er mye som skjer underveis, og realisme er ikke alltid prioritert, spesielt hvis det står i veien for litt kul action. Og ja, det er en dinosaurus-film, så hvor realistisk trenger det å være?

Likevel så hoper de små detaljene seg opp, som etter hvert øker irritasjonen:

Hypotermia, hvor en av våre helter ramler igjennom et islagt vann, uten noen større konsekvenser, etter at han har unnsluppet enda et dinosaurangrep. Hvorfor vannet er islagt er også en detalj som ikke gir helt mening hvis man beveger seg videre i filmlandskapet.

En hjort som åpenbart skyr mennesker, blir plutselig døv og står helt stille og spiser, mens en dinosaurus ikke akkurat kommer listende innpå den og tar et jafs.

Dinosauruser som lever i beste velgående i snø. Nå er ikke jeg noen dinosaurekspert, men noe sier meg at de har mye til felles med øgler som er varmblodige, med en kropp som skrur seg av i snø og kulde.

Slike ting er filmen fylt opp med, så filmens realismebank har endeløst med forklaringsproblemer hvis noen starter å rasle med fornuften. Trikset er å ikke henge seg opp i det, fordi gjennom filmens eget synspunkt er det uvesentlige detaljer.

Actionspekket

For her er det actionaspektet som får all oppmerksomheten. Og action har den pakket opp i bøtter og spann.

Det er stadige trusler som fører til at man må løpe, kjøre eller fly vekk fra glupske forhistoriske dinosauruser som stadig lurer rundt neste hjørne. Til og med i en slags parkour-scene er en dinosaurus inkludert i miksen, som selvsagt er ekstremt dumt, men samtidig underlig forlokkende.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Et av mange storslåtte bilder med gigantiske dinosauruser som poserer foran imponerende kulisser i bakgrunnen</span>
Et av mange storslåtte bilder med gigantiske dinosauruser som poserer foran imponerende kulisser i bakgrunnen

Gledelig gjensyn

Gjensynet med skuespillerne Laura Dern, Sam Neill og Jeff Goldblum fra den opprinnelige filmen, er selvsagt hyggelig og til tider muntert. Spesielt Jeff Goldblums karakter får skinne med sin sarkastiske personlighet. De får også rikelig med tid og har en essensiel del av plottet.

Deres scenetid deles broderlig med karakterene fra forrige film, spilt av Chris Pratt og Bryce Dallas Howard. Dype skuespillerprestasjoner er ellers ikke hva som står øverst på regissør Colin Trevorrows prioritetsliste.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Tre generasjoner samlet med ringreven Sam Neill, nykommer Isabella Sermon og joviale Chris Pratt</span>
Tre generasjoner samlet med ringreven Sam Neill, nykommer Isabella Sermon og joviale Chris Pratt

Interessante aspekter

Manuset innehar mange beleilige løsninger, og selvsagt fjernt fra all sunn fornuft.

Den har likevel noen interessante aspekter som trigger nysgjerrigheten underveis. Det er en film med et høyt ambisjonsnivå, som hele tiden leter etter en actionsekvens eller et angrep fra en aggressiv dinosaurus å fylle filmens rause lengde på snaue to og en halv time med.

Regissør Treworrow liker også å gi dinosaurene menneskelige karaktertrekk. Det er imidlertid ingen skumle menneskedesignede dinosauruskloner denne gang. De går tilbake til utgangspunktet med ekte dinosauruser med T-Rex og co, for å slutte ringen - etter sigende sitert av regissør Treworrow selv.

Det stopper dem derimot ikke fra å klone en jente og genmanipulere gresshopper til størrelsen av store rotter, som til gjengjeld har stor verdi for plottet.

To kolosser braker sammen

Produksjonsverdien er selvsagt stor, og stappet med storslagne bilder av mektige dinosauruser i fri dressur. Effektene er velkomponerte og relativt troverdige, med få unntak av de tyngste dinosaurene som fortsatt beveger seg litt for ubemerket av tyngdekraften.

Musikken er nokså typisk storfilmer fra Hollywood, litt for mye, litt for ofte slik at effekten tynnes ut. Redigeringen har nok å holde styr på, med mange karakterer å forholde seg til, og to parallelle hovedhistorier som etterhvert krysser hverandre. Men strukturen holdes godt i takt, og historiene er lette å følge, selv om fornuften ikke alltid er like tilstedeværende.

Skuespillet er sjarmerende, men mer på grunn av skuespillerne og mindre for hva de har blitt utgitt av replikker.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">«Dinosaurus-visker» Owen Grady, spilt av Chris Pratt</span>
«Dinosaurus-visker» Owen Grady, spilt av Chris Pratt

Avslutter to trilogier

«Jurassic World Dominion» er et steg i riktig retning fra sin skuffende forgjenger «Jurassic World: Fallen Kingdom» og en mektig avslutning av to trilogiene «Jurassic Park» og «Jurassic World».

Som nevnt er det ikke lite å sette fingeren på, men likevel står ikke det i veien for underholdningsverdien. Filmen er proppfull med actionsekvenser, og alle de mektige og glupske dinosaurusene får sin tid i rampelyset. Selv T-Rex spiller selvsagt en rolle, men må innfinne seg i spille en birolle denne gangen.

Klarer man å slå av fornuften og gi avkall på enkelte irriterende logiske brister, så har man mye moro foran seg.

Powered by Labrador CMS