I AKSJON: Ralph Finnes sin karakter Orlando Oxford på flukt fra en bombeglad fiende
I AKSJON: Ralph Finnes sin karakter Orlando Oxford på flukt fra en bombeglad fiende

Ujevn, men forlystende

«The King’s Man»: Mye av sjarmen og jovialiteten fra forgjengerne er borte, men oppfølgeren glimter til når det bisarre og humoristiske trumfer dramaet.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE:

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: The King’s Man

Sjanger: Action/Komedie/Eventyr
Regissør:
Matthew Vaughn

Manus: Karl Gajdusek & Matthew Vaughn

Medvirkende: Ralph Fiennes, Gemma Arterton, Matthew Goode, Djimon Hounsoum, Rhys Ifans, Tom Hollander, Harris Dickinson, Daniel Brühl, Charles Dance

Sensur: 15 år

Spilletid: 2t. 10min.

Terningkast: FIRE

FILM: Dette er den tredje filmen basert på tegneserien «The Kingsmen» skapt av Mark Millar & Dave Gibbons. «The King’s Man» er en såkalt opprinnelseshistorie, som tar for seg hvordan «The Kingsmen» ble opprettet, så i så henseende er det egentlig den første filmen kronologisk sett med tanke på tidslinjen.

Der de to første filmene befinner seg i nåtid, så foregår mesteparten av handlingen i «The King’s Man» i tiden rundt første verdenskrig. Etter å ha lidd et uerstattelig tap, har tidligere militærbefal, Orlando Oxford (Ralph Fiennes) blitt en pasifist. Han jobber dedikert med politisk byråkrati. Et politisk spill som blir stadig mørkere og uoversiktlig.

Samtidig sliter han med å overtale og forhindre sin ivrige, naive og patriotiske tenåringsønn fra å verve seg til militæret.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Tidligere Bond sidekick: Gemma Arterton er Polly, holder orden i «fortet»</span>
Tidligere Bond sidekick: Gemma Arterton er Polly, holder orden i «fortet»

Maktsyke diktatorer

Spillet bak den mørke delen av det politiske spillet ledes av en sky og anonym skotte som blir titulert «The Sheperd». Han leder «The Flock», et verdensomspennende selskap med mektige spioner, snikmordere og fremtidige maktsyke diktatorer.

Med et usunt økende hat mot monarker, klekkes en finurlig og urovekkende plan, som potensielt kan starte en verdenskrig.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">MER EKSPLOSIVER:</span> Vi får nærkontakt med følelsen i første verdenskrigs berømte skyttergraver</span>
MER EKSPLOSIVER: Vi får nærkontakt med følelsen i første verdenskrigs berømte skyttergraver

Rasputin stjeler showet

Filmen har mange karakterer som hver har sin historie, så mesteparten av filmens første halvdel går med til å introdusere ulike karakterer. Noen mer karismatiske og underholdende enn andre.

Det går ut over filmens smidighet, som glir litt trått fremover. Spesielt sidehistorien med sønnen til protagonisten Orlando Oxford, bryter opp fremdriften for resten av filmen med en historie som oppleves mer virkelig og annerledes i sitt uttrykk.

Hovedattraksjonen blant karakterene er uten tvil Rasputin, spilt av ugjenkjennelig Rhys Ifans, som er kanskje mest kjent for å spille Hugh Grants leieboer i «Notting Hill». Han har en herlig smakløs aura over seg, og har en uforglemmelig framtoning.

Filmens mest omtalte scene, og faktisk for meg høydepunktet er en slåsscene med han, hvor blanding av ballett og kosakkdansing spiller en vesentlig rolle.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Sagnomsuste russisk healer:</span> Rhys Ifans som Grigori Rasputin stjeler rett og slett showet</span>
Sagnomsuste russisk healer: Rhys Ifans som Grigori Rasputin stjeler rett og slett showet

Savner en gjennomgående tone

Historien i seg selv er ganske så kompleks, hvor den bruker både fiktive og ekte karakterer fra virkeligheten. Men det er kun navnet og ulike myter som blir brukt fra de ekte personene, karakterene i seg selv er ren fiksjon.

Den bruker også klassiske virkemidler tidligere brukt fra ulike spionfilmer. At mye av inspirasjonen er hentet fra en kjent spionfranchise med navn James Bond er ganske så tydelig.

Men de skyhøye ambisjonene med manuset har gått utover hvilke sjanger de vil befinne seg i. Alvoret tar noen ganger overhånd, og skaper en distanse til resten av filmen. Spriket mellom de dramatiske karakterene og de mer karikerte gjør at man savner en gjennomgående tone i filmen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Hos den legendariske Kingsmen skredderen:</span> Sønnen Conrad (Harris Dickinson) prøver en ny dress</span>
Hos den legendariske Kingsmen skredderen: Sønnen Conrad (Harris Dickinson) prøver en ny dress

Utsøkt koreografi

Regien til Matthew Vaughn som også står bak de to foregående filmene er teknisk sett solid. Skuespillet er fascinerende, men også veldig forskjellig.

Ralph Fiennes spiller hovedrollen med pondus og en troverdighet, samtidig som skurkene er voldsomt karikerte. Musikken følger klassiske filmtradisjoner, og er kanskje litt vel dominerende med en nokså anonym komposisjon uten å tilby så mye ekstraordinært for min personlig smak.

Manuset er som tidligere nevnt deilig komplekst, men sliter med å finne sin sjanger. Foto og komposisjonen i filmen er derimot strålende utført, med noen helt utsøkte koreograferte kampscener.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Omkranset av geiter:</span> Skurkene byr opp til sverddans</span>
Omkranset av geiter: Skurkene byr opp til sverddans

Minneverdige topper

Som helhet er «The King’s Man» en ujevn filmopplevelse. Sjangermessig føles det som det er flere filmer i samme film. Selv om de alle er glimrende utført på egenhånd så fungerer det ikke alltid optimalt sammen.

Tross sine svakheter, klarer den likevel å ha en forholdsvis konstant underholdningsverdi hvor toppene er meget minneverdige - selv om filmen i seg selv ikke er det.

Powered by Labrador CMS