Ukens kinopremierer: Endelig er Ariel her - i live versjon!

«Den lille Havfruen»:

Originalen kom i 1989. Og mens mange andre Disney-klassikere har kommet i live-versjon de senere årene, har det tatt 34 år for Ariel å stige i land på egne ben. Men fredag er hun her, på Kino City, i Halle Baileys skikkelse, og ordet lyder allerede: Dette er ren film-magi.

Historien er så kjent og kjær for de aller fleste at den trenger ikke ord. Men litt nytt er det å fortelle om live-innspillingen: Den er femti minutter lengre enn originalen. Her er mer bakgrunnsfortellinger, og også helt nye musikkinnslag. Vi blir mer kjent med prins Erik, som spilles av Jonah Hauer-King, og kjærligheten mellom ham og Ariel får mere plass. Men filmen er samtidig en god del skumlere, så den har fått ni års aldersgrense. Voksne kan ta med seg barn ned til seks år.

Den 23 år gamle Halle Bailey har fått ubetinget ros for rollen som Ariel – for skuespillet, og i særdeleshet for sangen. Hun bærer sanger som Part of your world som om de var skapt for henne, sier anmeldere. Også regissør Rob Marshall som valgte henne til rollen er full av ros: «Halle har alt som skal til for å være Ariel: hjerte, ungdom, uskyldighet, spirit og tyngde – og en helt fantastisk sangstemme».

Pappa Triton spilles av Javier Bardem, som er mest kjent som den iskalde morderen i filmen No Country for old men, en rolle han fikk Oscar for. I denne filmen setter han også opp et ansikt de fleste unge døtre ville ha fryktet og lyet, men Ariel er ikke helt der. Hun vil opp til overflaten – koste hva det koste vil.

Og hvem har de funnet til å spille den fæle havheksen Ursula? Ingen ringere enn Melissa McCarthy – til vanlig et komisk multitalent. Her får hun vist enda mer bredde – når Ursula ler sin onde hekselatter, er det helt på høyde med de verste skrekk-damene i Disney-universet.

Filmen kommer i flere versjoner – også en med norsk tale. Den er det ikke sluppet noen informasjoner om ennå, så anmeldelsene baserer seg på originalen med amerikanske stemmer. Men en kan allerede fastslå at det ikke er Helge Jordal som gir stemme til krabben Sebastian denne gangen, og de andre dyrevennene til Ariel har også fått nye stemmer.

Project Wolf Hunting: «Filmhistoriens blodigste blodbad»

Det er bare å innse at en del folk elsker fullstendig overdrevet, crazy vold – og nærmest ser det som en komedie-genre. Andre elsker Den lille havfruen og andre koselige ting, men selvsagt også spenning og mord og gode greier – bare det er noe kvalitet over det. Og for oss er det en sann lidelse bare å skulle se traileren på to minutter av dette Sør-koreanske marerittet. Det blir å hoppe fremover og se fire klipp på åtte sekunder til sammen, og så er det nok. Ser tegningen. Og lurer på hvordan sånne filmer overhodet kan bli laget. Og skjønner enda mindre av hvordan det kan slippe gjennom alle sensurer og til og med bli satt opp på norske kinoer.

Og så er svaret dette: At en del folk – både publikum og filmkritikere - elsker vold i de mest ekstreme overdrivelsene. De kan nå bare begynne å glede seg. For her er utdrag fra anmeldelsene – oversatt til norsk av Filmweb:

«En vanvittig fornøyelig action splatterfest». «En vill overflod av drap, blod og galskap». «Blodspruten står mye mer enn du noen gang kan forberede deg på». «Det absolutte blodbad». «Intenst underholdende. Et adrenalinskudd midt mellom øynene. «Dette kan være den blodigste filmen noensinne - ikke gå glipp av denne!»

Nei, tvert imot - vi har tenkt å gå glipp av den helt fullstendig. Diskusjonen om vold i film, medier og dataspill er ennå ikke over; blir folk voldelige av å se vold, eller får de et utløp for negative følelser og blir mer harmoniske av det? Noen mener ditten og andre mener datten, og aldri blir de enige. Der er i alle fall et marked for det, og da får folk det de vil ha. Dette er altså muligens historiens mest blodgusjende film noensinne, og den har fått 18 års aldersgrense. Det er bare å håpe at de har rett de som påstår at dette fremmer ro i sjelen til publikum.

Og hva handler det om? Kortversjon: Koreanske kriminelle samles i et lasteskip på Filippinene for å bli sendt tilbake til Sør-Korea. De kommer seg løs og angriper mannskapet, og snart har de tatt kontroll over skipet. Promo-materialet for filmen beskriver uten overdrivelse hva man kan forvente: «Gørret vises i all sin prakt. I denne filmen biter man ikke bare – man river ut biter av kjøtt og tygger på huden».

Regissøren opplyser at det har gått med 2.5 tonn med filmblod i produksjonen. Aksjene på Heinz ketchup har sikkert økt astronomisk bare på grunn av denne filmen. Den ville fått stjerningkast null dersom denne anmelderen hadde gått og sett den. Da gjenstår det bare å ønske riktig lykke til, til de som vil gå og se den.