
Velkoreografert «voldsballett» av ypperste klasse
«John Wick: Chapter 4»: Her holder underholdningen koken non-stop i 169 minutter, noe som må være en slags ny, uoffisiell verdensrekord.
FILM: De gjør det igjen,
overgår seg selv atter en gang. I Hollywood-målestokk er det uhørt, spesielt
når det er den fjerde filmen ut i rekken, pleier kvaliteten som oftest å avta i
takt med inspirasjonen.
Men med «John Wick: Chapter 4» motbeviser dem alle fordommer med heller å skru opp intensiteten atter et knepp. Med en generøs tilmålt lengde på to timer og
49 minutter viser filmskaperne allerede der at man har mye på hjertet.

Rendyrkede drapsmenn i fri dressur
Filmen har en enkel
dramaturgi, med flust av overraskelser, og interessante og fascinerende karakterer
av ymse moralske skrupler som dukker opp underveis.
Dette gir et strålende
utgangspunkt for storslått underholdning. Alle karakterene kan samtidig av ulike
grunner slåss, selv om man skulle være «enorm» etter dagens politisk korrekte
terminologier, noe som igjen øker underholdningsverdien ytterligere når
tyngdekraften nærmest opphører for enkelte.
Når så er sagt, så
føles likevel alt relativt naturlig og troverdig, i forhold til hva det fort
kan bli for en film i denne sjangeren. «John Wick»-universet oppleves som en
velkoreografert voldsballett med skyting, kampsport, endeløse jaktscener til
fots, på to og fire hjul.
Våpnene som brukes er alt som kan brukes til å drepe,
fra pil og bue, sverd og ymse stikkvåpen, knyttnever, slagvåpen. Kun fantasien
setter grenser her. Alle liv kan ofres, gjerne med hodetreff fra kort hold. Til
gjengjeld, dette er rendyrkede drapsmenn i fri dressur.

Unådig underverden
Historien er såre enkel, og fortsetter umiddelbart der film nummer tre sluttet. Uten å spoile for mye, så har karakteren John Wick, atter en gang
gestaltet av Keanu Reeves, fortsatt en dusør hengende over sitt hode.
En dusør
som er satt ut av den mystiske organisasjonen «The High Table» med sine antikke
regler, hvor liv betyr svært lite hvis de havner i veien for en grådig, kynisk
og unådig underverden. Her har John Wick opparbeidet seg en legendestatus som en
udødelig «Baba Yaga». Det stopper likevel ikke endeløse mengder av hitmen som
vil innkassere den lukrative dusøren. Samtlige har opp til nå prøvd uten
suksess og i stedet endt opp selv på feil side av liv og død.
For å få fred og kunne
gli inn i den evige forglemmelsen uten den konstante forfølgelsen, går nå John
Wick etter de ukjente medlemmene av «The High Table» for å utslette
organisasjonen innenfra. Først ut er den mektige Marquis (Bill Skarsgård), som
samtidig hyrer inn alt som kan krype og gå av leiemordere for å stoppe John
Wick.

Velskrevne replikker
Nå har regissør og
tidligere stuntmann og stuntkoordinator for endeløse store
Hollywood-produksjoner, Chad Stahelski, regissert samtlige John Wick-filmer, og tar gledelig plass i registolen for en fjerde gang. Det gir en god kontinuitet i forhold til hele serien. Han vet hva som kreves, og er
ekstremt dyktig til å skildre kampscener, som jo er hovedpulsåren til filmen.
Foto holder seg til
rolige og stødige bilder, som gjør at kampscenene er meget behagelige og
oversiktlige å følge i et deilig cinemascope-format. Fargepaletten er
livlig med mye farger, som spiller effektivt mot de ofte mørke kostymene de
fleste karakterene bruker. Uniformen til Keanu Reeves’ karakter John Wick, er
selvsagt den skreddersydde, passformede dressen.
Skuespillerne vet hva
dette er for slags film, og ser ut til å storkose seg. De får utfolde seg i
nærmest fri dressur, og pålegger sine karakterer små finurlige trekk, som blant
annet underlige og eksotiske aksenter. De har dessuten forholdsvis velskrevne
replikker å lire av seg, som treffer nokså godt kjernen i filmen - nemlig
lettbeint underholdning, med en tegneserieaktig tilnærming til det filmatiske
uttrykket.
Kampsport- og
stuntscenene er selvsagt fortsatt i en klasse for seg, og enda mer drøyere,
flere og lengre enn sine forgjengere. Action-fatet virker utømmelig til
tider.

Perfeksjonert action-drøm
Muligens vil noen føle
at det blir i overkant med en overdose av actionsekvenser
allerede etter den første timen. Like fullt er det hele så gjennomført og
dedikert, at man kan ikke unngå å bli imponert. Manuset er forholdsvis
velpolert, og filmens lengde er ekstremt gavmild med tanke på valutaen en får
for hvert minutt.
«John Wick: Chapter 4» overbeviser i en egen action-sjanger, som nærmest har gått litt i dvale til fordel for et marked overlesset av superhelter. At det er fjerde filmen ut
i rekken, blir brukt til sin fordel, der uttrykket blir finjustert og
perfeksjonert ytterligere. Moral og all sunn fornuft blir gladelig satt til
side, til fordel for høylytte actionsekvenser, hvor koreografi, lyd og foto går
nærmest i perfekt synk.
Dette er og blir den
perfeksjonerte drømmen til en rendyrket actionfilm-elsker.