Brutal usminket biografi fra thailandsk fengsel

FILM: «A Prayer Before Dawn» er basert på den sanne historien om engelske Billy Moore (Joe Cole), som livnærte seg som bokser og narkotikaselger i Thailands bakgater.

Men med et uforutsigbare lynne og et eskalerende misbruk av harde stoffer, resulterte det i en alvorlig fengselsdom. Det er her brorparten av filmen foregår, mens vi følger Billy Moore sone sin straff i et av Thailands mest beryktede og umenneskelige fengsel, hvor hans boksebakgrunn etter hvert får betydning for veien videre.

Usminket

Det er en brutal og usminket historie vi får servert. Karakterene i filmen er tunge og voldelige kriminelle, uten noen formildende sider. De er innesperret i et overbefolket, nedslitt fengsel fra helvete, langt fra norske tilstander, hvor vold, trusler og frykt bidrar til en konstant følelse av paranoia.

Regissør Jean-Stéphane Sauvaire bruker en nærmest dokumentarisk stil i sin formidling, hvor kameraet følger hovedpersonen ekstremt tett. Det gir det hele en meget subjektiv og intens opplevelse av den brutale verden hovedpersonen er en del av. Atmosfæren oppleves meget naturtro, og etterlater et inntrykk av en ekstremt ubehagelig tilstedeværelse.

Atmosfærisk dveling

Oppbygningen i filmen er svært langsom, med en klipperytme uten hastverk. Musikken er begrenset, for så å blomstre med en blanding av buldrende lyder og komponerte toner av støy, som fungerer godt i forholdet til uttrykket. Foto er tett på karakterene og holdes røft og nedtonet i sitt fargespekter. Det har sine øyeblikk, spesielt imponerer det i en boksekamp hvor alt er filmet i én sekvens inne i ringen.

Uttrykksformen fungerer godt i perioder, men etter hvert går det kraftig utover progresjonen i historien, som til tider føles stillestående uten noen form for utvikling. Det blir mye blikkutveksling, og en og annen atmosfærisk dveling over tilværelsen uten at det bidrar så mye til helheten.

Usympatisk

Skuespillet er upåklagelig. De fleste personene i fengselet blir spilt av tidligere innsatte i ulike thailandske fengsler, hvilket gir det en rå og barsk troverdighet. Joe Cole skinner som Billy Moore, en rolle som spiller mer på blikk enn på replikker. Han føles veldig autentisk i sin rolleprestasjon. Dessverre har han ikke så mye annet enn usympatiske trekk å spille på i sin rolle, fra et manus hvor slike trekk ikke synes å være viktig.

Det blir dermed fort filmens største hemsko, når hovedkarakteren Billy Moores karisma oppleves ensartet usympatisk. Dette blir etterhvert problematisk, all den tid man egentlig aldri bryr seg om hans endelige skjebne. Han er aggressiv, egoistisk og brutal i sin framtoning, uten noen større formildende omstendigheter.

Man sliter derfor med å bli engasjert, og sånn sett blir det ironisk nok lettere å følge Billy Moores brutale reise i fengsel. Man observerer hans opplevelser uten å legge igjen alt for mye innlevelse og følelse, og de innsattes medmenneskelige sider blekner i kampen for tilværelse.

Klassiker-potensiale

Ut ifra den filmatiske kvaliteten på filmen, hadde denne potensiale til å bli en tidløs klassiker. Muligens er terningkast tre i overkant strengt i så måte, men dessverre er det for mange mangler som trekker ned.

Selv om filmen definitivt har sine øyeblikk, er den totale opplevelsen man sitter igjen med langdrygt og dvelende, uten den nødvendige utviklingen i historien. Det blir ikke engasjerende nok i all sin råskap, og når hovedpersonen attpåtil er en drittsekk blir veien altfor bratt til å oppnå et større engasjement.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER