 16_9_jubileum.png)
En actionfilm uten hjerne
Naturkatastrofer og tøffe damer i samme film er oppskriften på en god film. Dessverre ødelegges den av logiske brister og lite troverdighet.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: «The Hurrican Heist» har mye lyd, karakterer med replikker av den flaue sorten, en storm ingen har sett maken til og som trosser alle fysiske lover - pluss en kvinne tøffere enn toget, som må slå seg sammen med et lokalt brødrepar for å stoppe århundres ran.
Det høres kanskje ut som en suksessformel for en lett fordøyelig underholdningsfilm av det yndigste sort, men etterhvert overgås dumhetsskalaen så til de grader at man undrer seg over hvorfor man føler en trang til å legge en slik påkostet produksjon på et slikt unødvendig lavmålnivå.
Tidenes storm
Filmen starter interessant nok med et blikk tilbake i tid hvor to unge brødre blir vitne til en livsforandrende hendelse med et tragisk utfall.
Klipp til i dag, hvor de samme brødrene har utviklet et distansert og kjølig forhold til hverandre. Nå må de imidlertid legge til side sine familiære utfordringer for å hjelpe en kvinnelig agent med å forhindre århundres ran, som foregår under dekke av en kommende storm.
En storm som vil sprenge det eksisterende måleskalaen for tidligere målte stormer.
The Fast and the Furious
Regissør Rob Cohen er kjent for å lage lett fordøyelige underholdningsfilmer, og er kanskje mest kjent for å sparket igang «The Fast and the Furious» i 2001.
Hans siste bidrag til sin tallrike portefølje av filmer må sies å være på den litt slappere enden av skalaen når man sammenligner med hans tidligere filmer.
Sløseri
Slike filmer har som regel sine egne sett med gravitasjonsregler i tro at jo mer man overdriver, jo bedre blir underholdningsaspektet.
Effektene blir bare dummere og dummere jo lengre ut i filmen du kommer. Realisme er nemlig ikke en dyd som blir traktet etter. Det er som man nærmest skal overgå seg selv for hver scene, for så etter hvert skjønne at man ikke lenger er tro mot sine egne kjøreregler og ender opp i en suppe av selvmotsigende sløseri av effekter.
Så jo kraftigere stormen blir, jo latterligere blir det, og til slutt virker det som om de rett og slett har gitt opp, og bare lager en grå masse som fungerer som en massiv gigantisk vegg som kommer for å ta deg.
Logiske brister
Manuset utvikler etter hvert plotthuller og logiske brister så store, med karakterer som er like troverdig og like elskverdige som et myggstikk i januar, at selv skuespillerne ikke lenger tror på det, og verker etter å møte sin endelikt i filmen.
Da hjelper det lite at filmskaperne forsøker å gi deg en heisatur av de sjeldne. Til slutt blir det bare dumt og uforståelig, og man undrer seg over hvorfor man velger en slik vei for en filmidé med et godt potensiale.
