 16_9_jubileum.png)
Meningsløs, men underholdende gorilla-action
«Rampage» viser nok en gang at Hollywood ikke har sett seg lei på gorillaer i ødeleggelsesmodus.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: En tegnspråk-utøvende gorilla, en øglefusjonert krokodille og en gigantisk stor stygg ulv er alle blitt ofre for et tvilsomt forskningsserum for genetisk manipulasjon.
De får raskt en ubegrenset trang til å utføre enorme ødeleggelser, mens det skjortesprengende muskelbeistet Dwayne Johnson gjør alt i sitt forsøk på å stoppe dem.
Kjent samarbeid
Regissør Brad Peyton har visse mangler i sine visuelle ambisjoner, men har til gjengjeld opparbeidet seg en grei kontroll og øye for et fungerende samspill mellom virkelighet og dataeffekter.
Han og Dwayne Johnson har samarbeidet før, i mindre minneverdige filmer som «Journey 2: Den mystiske øya» og katastrofefilmen «San Andreas» hvor effektene til gjengjeld ikke var like overbevisende. Men øvelse gjør mester, samtidig som muligens et heftigere budsjett også har sin påvirkning på sluttresultatet.
Brad Peyton vet uansett hva slags film han lager. Han vet å sette sammen urealistiske scenarioer i en forholdsvis forståelig og seervennlig måte.
Humoren er der, men kunne med fordel vært enda mer tilstedeværende. Karakterene er ellers temmelig todimensjonale, selv om de glimtvis prøver å gi det en ekstra dybde uten altfor stor overbevisning. Faktisk forblir den mest komplekse karakteren gorillaen George. Når så er sagt er det heller ikke et karakterdrama, men en heisatur som er ambisjonene her.
Historisk trivia
«Rampage» er meget løselig basert på videospillet med samme navn, som hadde sin storhetstid på 80-tallet og var å finne på talløse arkadestasjoner og senere på diverse spillkonsoller som blant annet legendeomsuste Atari.
Deler av spillet er beholdt, mest som en hyllest av de tre genetisk manipulerte karakterene som lager kaos og ødeleggelse i spillets rette ånd. Historien har selvsagt fått en oppdatering fra det begrensede spilluniverset fra 80-tallet.
Hollywood og gorillaer
Hollywood elsker sine gorillaer, de dukker opp med jevne mellomrom, enten som store monstre i form av King Kong, som menneskelignende versjoner som i «Apenes planet» eller som senest i Spielbergs siste film «Ready Player One» med selveste Donkey Kong, som også er spillenes ubestridte konge.
Her får vi altså nok et bidrag i et arsenal av Hollywood-gorillaer - denne gangen i en medium størrelse i forhold til sine forgjengere, men likefullt stor nok til å etterlate en sti av destruksjon på sin vei.
Brister
Manuset er krydret med huller i plottet og logiske brister som er store nok til at det skaper en lett irritasjon. Historien er fra et forskers synspunkt like realistisk som om månen skulle bestå av ost, men ut i fra den vanlige person i gata føles det overbevisende nok til at man hopper ombord og lar seg bli overbevist.
Actiondelen er generøst dosert, og nok en gang får vi oppleve at Hollywood har en forkjærlighet for store ødeleggelser. Denne gangen er det Chicago som må unngjelde.
Still inn hjernefibrene på hyggemodus
Skuespillet er vel som forventet fra en slik film. Men skulle nå tro at Malin Akerman ville hatt enda mer moro med sin tvilsomme karakter Claire Wyden. Hun blir skjemmende nøytral og lite skremmende, og det er heller broren Brett (Jake Lacy) i sin smått patetiske og feige agering som stjeler søskenshowet.
Dwayne Johnson spiller som han alltid gjør, en ekstremt muskuløs versjon av seg selv, med tidvis glimt i øyet. Den som imidlertid ser ut til å ha mest moro med sin karakter er Jeffrey Dean Morgan, som spiller en cowboy-betont agent fra et alternativt statlig agentbyrå.
Filmatisk og dramaturgisk faller «Rampage» fort inn i Hollywoods store portefølje av liknende filmer. Likefullt i sin middelmådighet har den nok panasje til å hevde seg, og underholder om man skulle være i det riktige humøret. Undertegnende var nok i således humør - noe den muligens litt generøse antall prikker på terningen er et resultat av.
Det innebærer selvsagt at du stiller hjernefibrene på hyggemodus, bolker opp med baconcrisp, propper bøtta full med smågodt og fyller begeret til randen med brus før du setter deg ned for snaue to timer med mye meningsløs, men underholdende action.
