 16_9_jubileum.png)
Ole Brumm skinner i en ujevn forestilling
Kristoffer Robin og hans faste ledsager Ole Brumm er nok kjent for de fleste av oss, og kommer nå i en ny innpakning i en ujevn filmatisering.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: Etter en hurtig introduksjon av Kristoffer Robins velkjente verden som ung gutt med alle hans venner fra Hundremeterskogen, klipper filmen hurtig til nåtid og en voksen Kristoffer Robin.
Her får vi se han streve med å tilpasse seg et voksent liv utenfor Hundremeterskogen, hvor det å tilfredsstille jobb og familie føles som en umulig oppgave. Ting kompliseres ytterligere opp når familielivet når kritiske høyder og Ole Brumm plutselig dukker opp.
Stor spennvidde
Den tyske regissøren Marc Forster har en mangfoldig beholdning av filmer på CV-en.
Spennvidden er stor, fra James Bond-filmen «Quantum of Solace», via zombiefilmen «World War Z», den Oskarvinnende dramafilmen «Monster’s Ball» til Johnny Depp-filmen «Finding Neverland». Den sistnevnte som tar for seg forfatteren til «Peter Pan», er vel filmen som ligner mest i takt og tone på det nyeste bidraget til den imponerende merittlisten.
Fantastisk bakgrunnsmateriale
«Kristoffer Robin og Ole Brumm» har flere ting som går i sin favør. Fantastisk bakgrunnsmateriale med noen vidunderlige karakterer. Den har noen storslåtte bildekomposisjoner, med en produksjonsdesign som føles veldig detaljert og vellykket i utførelsen.
Man kjøper de ikoniske karakterene Ole Brumm, Tigergutt, Nasse Nøff, Tussi og alle de andre som en del av vår verden. Skuespillet er upåklagelig, og samspillet mellom Kristoffer Robin og den animerte Ole Brumm føles ekstremt naturlig og til tider ganske så rørende.
Men det er ikke der filmen fornemmes utilstrekkelig. Selv blant dens mange flotte elementer, kommer man ikke fra at historien føles utprøvd før, og strander i tidvis lange og dryge scener uten for mye framdrift. Historien er forholdsvis tynn, der den formidler en slags midtlivskrise hos hovedpersonen Kristoffer Robin som sliter med å finne meningen med livet.
Derfra vil filmen for mye, og spriker i flere retninger. Som en barnefilm vil jeg tro at de minste nok vil miste interessen etter hvert.
Store styrke
Filmen blir veldig sentimental, noe som ikke nødvendigvis er en dårlig ting. Selv om regissør Marc Forster har klart å beholde mye av det mørke i historien, lider den litt av den velkjente Disney-sentimentaliteten. Den blir litt for opphengt i moral og livsfilosofi. Da hjelper det heller ikke på at musikken er konstant og ikke viker et sekund. Den pirrer og irriterer oss med sin stadige tilværelse og trang til å vise oss hva vi skal føle.
Filmen har likefullt sin sjarm. Den er krydret med stadige godsaker hvor man ikke kan la være å bli glad i de ikoniske karakterene hvor Bjørnen med en veldig liten hjerne er det største trekkplasteret.
Karakterene og samspillet er uten tvil filmens store styrke. Det er en solid utført film som har mange vellykkede elementer. Den største svakheten ligger dessverre i den viktigste ingrediensen, nemlig en litt for tynn historie. Det blir derfor en veldig ujevn filmopplevelse, som innimellom går på tålmodigheten løs.
