Saktekrypende guff innfrir

FILM: Oscarnominerte Toni Collette («Den sjette sans») spiller tobarnsmoren Annie Graham som gjennom oppvekst og voksen alder har hatt et anstrengt forhold til matriarken i familien. Nemlig hennes egen mor som har styrt henne og hennes familie med en jernhånd.

Filmen starter således med en nekrolog til familiens matriark, og stemningen og atmosfæren blir umiddelbart satt. Familien Graham, med mor Annie, Faren Steve (Gabriel Byrne), sønnen Peter (Alex Wolff) og datteren Charlie (Milly Shapiro) begynner gradvis å oppleve dramatiske og uhyggelige ting. Man enser straks at ikke alt er som det skal.

Ubehag

De som forventer en fest av jumpscares, vil bli skuffet. Denne filmen er mer sofistikert som så. Den bygger storartet på sin subtile oppbygning av ubehag, som etter hvert bare brer seg over lerretet. Stadig kommer små ubehagelige stikk som bygger opp den økende og intense stemningen.

Debutant

Regi og manus er ved spillefilmdebutant Ari Aster, som har en meget godt grep over sine virkemidler. Han fokuserer på detaljer, og tørr å holde en scene i absolutt stillhet. Dermed føles musikken mye sterkere når den kommer i sin fulle styrke, med et lydbilde som er veldig rent og fokusert på de små detaljene.

Dette skaper et konstant ubehag selv med en langsom oppbygning, hvor fokuset orienterer seg rundt etablering av karakterene og atmosfæren, uten for mye action.
Skuespillerne imponerer i sine respektive roller, spesielt Toni Collette som den underdanige Annie og Alex Wolff som den plagede sønnen Peter, skinner i all sine avskyelige omgivelser.

Faller i klassisk felle

Manuset har flust av høydepunkter, som dessverre faller delvis i samme fellen som så mange skrekkfilmer gjør. Behovet for å overgå seg selv og sin lumske oppbygning for så å kulminere i en orgie av skumle overnaturlige hendelser, blir for utbroderende. Den klarer derfor ikke helt å holde fyrigheten filmen ut.

Samtidig er det ikke nok til å ødelegge helhetsinntrykket, da den etterlater en dyp fasinasjon og et uavlatelig ubehag som vil henge igjen lenge.

Friskt pust

«Hereditary» oppleves som et meget friskt pust i en sjanger som har stagnert og gjentatt seg selv til det kjedsommelige de siste årene.

Det er en film som har så mye - fantastiske skuespillerprestasjoner, uhyggelige og meget ubehagelige scener, følelsesladede drama, med en slutt som ikke helt står i stil - men som like fullt på en underlig måte setter en ny standard i avsky.

Dette er et saktegående vesen som vil krype inn under huden din og etterlate et behov for umiddelbar frelse!

LES FLERE FILMANMELDELSER HER