Sjarmfull og harmløs moro

FILM: Oppfølgeren til «Jumanji: Welcome to the Jungle», en av de positive overraskelsene i 2017, er allerede her - med det litt uoriginale navnet «Jumanji: The Next Level». Oppfølgeren følger i samme spor, med de samme skuespillerne - pluss noen nye fjes.

Selve historien fortsetter der den forrige slapp, og vi følger de samme fire vennene fra forrige film, som nå har blitt et par år eldre og er nå spredt rundt i ulike byer på ulike skoler. De strever med å opprettholde vennskapet, og noen sliter med å tilpasse seg sin nye livssituasjon.

Men ferietiden er kommet, og gir de alle en gylden mulighet for å møtes igjen. Så var det dette spillet «Jumanji», da - som er mer virkelig enn virkeligheten selv. Da en av vennene blir fanget i spillet, som nå er preget av å være i heller dårlig befatning, er det på nytt behov for å entre den farlige spillverdenen for å redde sin venn.

Samme opplegg

Opplegget er det samme, avatarene er de samme, men nye spillere blir ufrivillig viklet inn i en ny gameplan. Avatarene blir derimot igjen spilt av Dwayne Johnson, Karen Gillan, Jack Black, Kevin Hart, popyndlingen Nick Jonas og nykommeren Awkvafina.

Samme gjeng

Teamet både bak og foran kameraet, med regissør Jake Kasdan i spissen, er de samme som i den første filmen. Ånden og eventyrstemningen er den samme. Latteren sitter heldigvis like løst, og den samme muntre gjengen ser ut til å kose seg like mye denne gangen også.

Skuespillet er tilfredsstillende, men Dwayne Johnson briljerer ikke akkurat med sine skuespillerprestasjoner. Han spiller på sin sjarm og selvironi, det er der han har sin styrke, og ikke når han må agere som andre.

Oppgradert

Effektene har blitt oppgradert noe fra forrige gang. Det er flust med underholdende scener, og tonen karakterene i mellom dytter på smilebåndene i generøse doser. Det er klare likhetstrekk med åttitallets eventyrfilmer, med spesielt Indiana Jones som det ultimate forbildet. Musikken og lydbildet er mikset til glede for elskere av det høylytte.

Historien har et plott som holder det interessant nok, men holder interaktiviteten mellom karakterene i høysetet. Den lette tonen er filmens styrke. Den prøver seg også med litt lett popcorn-sentimentalitet mot slutten, som føles noe unødvendig for en film av dette formatet. Men det holdes forholdsvis overfladisk og heldigvis dveler man ikke for lenge med det.

Konklusjonen, andre gang ut, er at den holder samme standard som forrige film, og er et fint alternativ til 90-talls-versjonen med Robin Williams.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER