Bompenger i Drammen: Trusler er ingen god vei til enighet

KOMMENTAR: Det er fullt mulig å mene at Drammen trenger utvikling, bedre veier og et mer effektivt transportsystem, uten dermed å være overbevist om at bompenger er den riktige løsningen. Skal drammenserne vinnes for en fremtidig byvekstavtale, må det skje gjennom åpenhet, konkrete fordeler og politisk tillit. Ikke gjennom dystre spådommer om hva som skjer dersom politikerne sier nei.

Fagfolkene i Buskerudbyen har nå lagt frem ulike alternativer for videre utredning av en mulig byvekstavtale med staten. Ikke overraskende er bompenger ett av alternativene.

Drammens Tidende har for lengst tatt stilling til spørsmålet. Avisen mener bompenger er nødvendig for å sikre fremtidig utvikling i Drammen. Det er et legitimt standpunkt. Men det er også grunn til å stille spørsmål ved den stadig mer bastante argumentasjonen om at alternativet nærmest er stagnasjon og manglende utvikling.

Jeg er ikke overbevist om at slike fremtidsbilder er veien å gå dersom målet er å skape bred oppslutning om en byvekstavtale. Drammenserne har gjennom mange år opplevd politiske diskusjoner der store og alvorlige konsekvenser trekkes frem dersom bestemte løsninger ikke blir vedtatt. Det er grunn til å tro at mange nå er ganske lei av denne formen for argumentasjon.

Bukken og havresekken? Det er heller ikke urimelig å stille spørsmål ved Buskerudbyens egen rolle i prosessen. Fagmiljøet har som oppgave å utrede løsninger som kan sikre en fremtidig avtale med staten. Samtidig vil en slik avtale naturlig nok ha betydning for videreføringen av samarbeidet og fagmiljøet.

Det betyr ikke at utredningene er faglig svake eller at medarbeiderne har andre motiver enn å gjøre en god jobb. Men det illustrerer hvorfor det er viktig med kritisk gjennomgang og politisk uavhengige vurderinger. Noen vil kanskje mene at dette minner litt om bukken og havresekken.

Et politisk skreddersydd kompromiss? Det er også interessant å se nærmere på hvordan alternativet med bompenger nå er utformet. Forslaget kan fremstå som såpass nedtonet og tilpasset at det nærmest inviterer Arbeiderpartiet til å bevege seg fra nei til ja. For Høyre kan det bli enda vanskeligere å holde fast ved motstanden dersom partiet samtidig skal følge opp signalene om en mer ansvarlig og kompromissorientert politisk kurs fra Ine Eriksen Søreide.

Dermed kan vi få en situasjon der både Ap og Høyre ender opp med å støtte en bompengeløsning de tidligere har vært skeptiske til. Det kan sikkert begrunnes med politisk ansvarlighet. Men det kan også få en betydelig politisk kostnad.

Begge partier sliter med å overbevise velgerne om at de representerer tydelige politiske alternativer. Dersom de også i bompengesaken ender opp på samme standpunkt, risikerer de å forsterke inntrykket av at forskjellene mellom dem blir stadig mindre. Og er det ikke nettopp dette mange velgere allerede reagerer på?

Hva får bilistene igjen? Det viktigste spørsmålet er likevel ikke hvilket parti som kommer best ut av den politiske dragkampen. Det er hva innbyggerne faktisk får igjen for pengene. Skal bompenger diskuteres seriøst i Drammen, må det langt tydeligere fremgå hvilke konkrete forbedringer bilistene kan forvente. Hvilke nye veier skal bygges? Hvor skal fremkommeligheten forbedres? Hvilke trafikkproblemer skal løses, og hvor store blir gevinstene for dem som daglig er avhengige av bilen?

Det er også grunn til å spørre om dagens trafikksituasjon i Drammen tidvis blir svartmalt. Ja, vi har utfordringer med køer og fremkommelighet, særlig i rushtiden. Men er situasjonen virkelig så alvorlig at byens fremtidige utvikling står og faller med en bompengeordning? Det spørsmålet fortjener et mer nyansert svar enn det vi hittil har fått.

Og hva med de andre kommunene i Buskerudbyen? Hva skal innbyggerne der få igjen dersom bompengeløsninger etableres ved kommunegrensene? Skal et regionalt samarbeid lykkes, må både kostnader og gevinster oppleves som rimelig fordelt. En byvekstavtale som ikke har bred oppslutning mellom kommunene, vil kunne bli en kilde til langvarige konflikter.

Hvor mye tåler en vanlig familie? Det er dessuten umulig å diskutere nye bompenger uten å se dem i sammenheng med drammensernes samlede økonomiske belastning. Innbyggerne er nylig blitt presentert for utsiktene til kraftig økte vann- og avløpsgebyrer som følge av planene om et nytt renseanlegg i Nordbykollen. Også renovasjonsavgiftene kan øke betydelig.

Dette kommer på toppen av flere år med høye renter, dyr strøm og økte matvarepriser. Dersom en familie i tillegg risikerer å få fra 10 000 til 20 000 kroner mer i årlige bompengeutgifter, er det ikke vanskelig å forstå at begeistringen kan bli begrenset.

For mange husstander er dette betydelige beløp. Ikke minst gjelder det familier som er avhengige av bilen for å få hverdagen til å gå opp, og som ikke har noe realistisk kollektivtilbud som alternativ. Det hjelper lite å vise til store statlige tilskudd dersom regningen for den enkelte innbygger oppleves som urimelig høy.

Usikkerheten må tas på alvor. Fagfolkene i Buskerudbyen understreker selv at de foreløpige beregningene, både når det gjelder inntekter og kostnader, er usikre. Det er en viktig erkjennelse. Men den gjør det også vanskeligere å kreve at politikerne allerede nå skal slutte opp om én bestemt løsning.

Byvekstavtaler er kompliserte. Sammenhengen mellom statlige tilskudd, lokale egenandeler, bompengeinntekter, kollektivsatsing og fremtidige investeringer er ikke enkel å gjennomskue for folk flest. Nettopp derfor må politikerne være ekstra tydelige på hva som er sikkert, hva som er usikkert, og hvilke alternativer som faktisk finnes. Det holder ikke å fortelle drammenserne hvor mye penger byen kan gå glipp av. De må også få vite hva de selv må betale, og hvilke konkrete forbedringer de kan forvente. 

Utvikling krever tillit. Jeg mener ikke at bompenger nødvendigvis må avvises for all fremtid. Det kan finnes løsninger som, sett i en større sammenheng, gir Drammen og nabokommunene viktige forbedringer. Men en slik konklusjon må bygge på langt mer enn frykten for å gå glipp av statlige milliarder.

Det må også være mulig å diskutere hvordan Drammen kan utvikles videre uten en omfattende bompengeordning. Hvilke investeringer kan gjennomføres uansett? Hva kan prioriteres annerledes? Og hvilke konsekvenser får egentlig et nei til en byvekstavtale? Slike spørsmål bør besvares før politikerne låser seg til et bestemt alternativ.

Både Drammens Tidende, Buskerudbyen og de politiske partiene vil være tjent med en debatt der motforestillinger blir tatt på alvor, og der innbyggernes økonomi tillegges reell vekt. For det er én ting som bør være ganske åpenbar: Drammens fremtid kan ikke bygges på trusler om stagnasjon. Den må bygges på løsninger som innbyggerne forstår, har råd til og kan ha tillit til.

LES OGSÅ:

TOTAL

TOTAL

Buskerudbyen: - Ingen løsning uten bompenger