Ensomhet i jula: Har du spurt?

MENINGER: Du vet den følelsen du får, når de aller første lysene pryder gjerdet og desember er i anmarsj? Når mørket tvinges et lite skritt tilbake og gjør hele nabolag mykere i kantene. Vi går litt saktere når snøen faller. Vi lytter litt mer. Vi håper litt sterkere.

Likevel er det nettopp i denne tiden, når verden pyntes og tempoet senkes, at noen kjenner en ny stillhet komme krypende. Julen henter frem minner, savn og små sår som ellers ligger stille. Og selv den som alltid ler høyt, kan bli overrasket av hvor tomt det kan føles inni seg.

Ensomhet har ikke et ansikt. Den kan krype inn under dørstokken til den mest omgjengelige du kjenner. Den sitter ikke nødvendigvis alene. Den kan være til stede i rom fulle av folk. Og den er vanskelig å si høyt, fordi vi ofte tenker at akkurat nå i desember burde vi være glade, takknemlige og til stede.

Vi vet at alene ikke alltid betyr ensom. Mange trives i sitt eget selskap. Men vi vet også at et spørsmål kan åpne en dør. En invitasjon kan løsne noe i brystet. En liten håndsrekning kan være nok til å gjøre dagene litt lettere for den som innimellom kjenner at det er tungt å stå i alt alene. Så jeg vil benytte denne anledningen, når jeg først har din fulle oppmerksomhet til å spørre deg; har du stoppet opp et øyeblikk og spurt om naboen trenger en håndsrekning? Eller hvordan kollegaen din har det i dag?

Julen er tid for ettertanke og omsorg. Samtidig er det en tid som fylles av alt som skal ordnes, ryddes, handles og huskes. Alle er på farten. Men mitt inntrykk er at ro er noe av det vi lengter aller mest etter. Og kanskje er det også fint å finne den roen sammen med noen.

For oss i LHL er fellesskap ikke et ord vi bruker fordi det kler årstiden. Det er et løfte. Det handler om å skape rom der folk blir sett, spurt og møtt. Der du kan senke skuldrene og vite at noen bryr seg. Våre lokallag og møteplasser er fulle av mennesker som gir litt av seg selv, og som med det gjør livet litt enklere for andre.

Dette varme fellesskapet er jeg stolt av. Et sted der du kan komme som du er. Der du kan stille spørsmål og få svar. Der du kan bidra når du har overskudd, og lene deg på noen når du trenger det.

I desember er det lett å tenke at alle andre har det fint. Slik er det nødvendigvis ikke. Og det er derfor vi skal tørre å se hverandre, også de dagene vi selv har det travelt. Et lite hei, et spørsmål eller en invitasjon kan være mer verdt enn du aner.

Jeg håper at denne førjulstiden blir en påminnelse om at vi trenger hverandre. At ingen skal måtte bære alt alene. Og at fellesskap finnes, også når man ikke helt vet hvor man skal begynne å lete.

Dersom du fortsatt henger med meg i mine tankekors vil jeg avslutte med en oppfordring: Ikke la noen stå igjen på utsiden av varmen.

Av
Magne Wang Fredriksen
Generalsekretær, LHL