Fallitterklæring for kulturen i Drammen

KOMMENTAR: Formannskapet i Drammen skal tirsdag vedta en ny eierstrategi og ta stilling til en ny formålsparagraf for Drammen Scener AS. Denne bedriften, som skal være den sentrale kulturinstitusjonen i byen, eies av Drammen kommune og driver 10 scener fordelt på Drammen Teater og Union Scene. Bedriften har i de siste årene gått med et betydelig underskudd etter å ha opplevd en stor publikumssvikt. Underskuddet i fjor vil trolig nærme seg 3 millioner kroner.

At kommunedirektør Trude Andresen nå foreslår å endre kommunens eierstrategi overfor Drammen Scener, har selvfølgelig med den økonomiske situasjonen å gjøre. Likevel er det både en fallitterklæring og et havari for Drammen kommune som «såkalt kulturby, og Drammen Scener som profesjonell ledet kulturbedrift, at kommunedirektøren nå foreslår en nye eierstrategi og formålsparagraf der det ikke lengre er noen forpliktelse for Drammen Scener til å innrette sin virksomhet i tråd med kommunens kulturpolitiske mål.

Drammen Scener skal altså bli et rent kommersielt selskap uten tanke på lokal kultur. Dette blir ytterligere understreket ved at kommunedirektøren skriver «at Drammen Sceners hovedfokus skal være en regional scene som tilrettelegger for de større oppsetningene uten å konkurrere med de mindre kulturaktørene i Drammen».

Hvordan skal de mindre kulturaktørene i Drammen for eksempel i fremtiden ha råd til å leie lokaler til sine ønskede aktiviteter i Drammens Teater? Disse aktørene har allerede lenge klagd på de høye leieprisene slik de er nå.

Og for meg blir det naturlige hovedspørsmålet: Blir neste steg å selge Drammens Teater, selve kronjuvelen i kommunen, til private aktører? Hva skal Drammen Kommune med eierskapet i Drammens Teater dersom virksomheten i teateret ikke skal bidra til å gjennomføre Drammen kommunes kulturpolitiske mål?

At daglig leder i Drammen Scener, Louise Prestgard, nå varsler oppsigelser på grunn av den elendige økonomien, bør ikke komme overraskende på noen. Allerede i en redegjørelse for formannskapet i juni i fjor beskrev Prestgard den meget vanskelige økonomiske situasjonen. Prestegard understreket imidlertid, i sin redegjørelse for vel sju måneder siden, at ingen ansatte skulle bli sagt opp og at hun sammen de 33 andre ansatte skulle levere et positivt resultat i år. Dette skulle ifølge Prestegard skje gjennom «å arbeide smartere».

I denne forbindelsen kan jeg ikke unngå å falle for fristelsen til å si: Hva var det jeg sa. I en kommentar etter redegjørelsen i formannskapet skrev jeg at (sitat) «Det er et prisverdig utgangspunkt at ingen ansatte skal miste jobben, men at de skal jobbe smartere for å få et bedre økonomisk resultat, slik Prestgard sier, skjønner jeg ikke hvordan skal påvirke det resultatet, dersom problemet er at det stadig er nedgang i antall besøkende til de ulike scenene i Drammen Scener». Dessverre fikk jeg rett.

På denne bakgrunnen er det rimelig også spørre hvor styret og styreleder Susanne Kaluza i Drammen Scener har befunnet seg i de siste månedene. Hva er blitt gjort for å rette opp i den økonomiske situasjonen etter daglig leders redegjørelse for 7 måneder siden, og hvor har for eksempel politikerne i Hovedutvalget for kultur vært hen?

Hele saken om Drammen Scener blir ekstra ille når jeg tenker på at Drammens politikerne, sammen med andre såkalte meningsbærere i byen, stolt har slått seg på brystet og skryt av at Drammen annet hvert år er vertskap og medarrangør, sammen med Norske Kulturforum (NOKU), for det som heter Kulturytring. Kulturens svar på Arendalsuken er det blitt reklamert med. Norges største og viktigste arena for kunst- og kulturpolitikk, står det på NOKUs nettsider.

Dersom politikerne i formannskapet i Drammen på tirsdag vedtar den nye eierstrategien og den nye formålsparagrafen til Drammen Scener, bør de samtidig frasi seg å arrangere Kulturytring. Litt anstendighet og troverdighet bør det tross alt finnes blant politikerne i Drammen. En by som ikke ønsker å bruke sitt viktigste arbeidsredskap på kultursiden til å få gjennomført sine kulturpolitiske mål er, etter min mening, diskvalifisert fra å kalle seg en kulturby.