 16_9_jubileum.png)
MENINGER: Herman Ekle Lund
Gruppeleder, Drammen Venstre
Hvem er vi?
MENINGER: En gruppe tiggere med romfolkbakgrunn står nok en gang i sentrum for det politiske ordskiftet i Drammen. De går inn i rekken av saker, sammen med særlig rundene om flyktninger og regnbueflagg, som handler vel så mye om moralske spørsmål og identitetspolitikk som det mange vel egentlig forbinder med politikk: det å finne løsninger på faktiske utfordringer og behov som mange kjenner på i sin hverdag.
Jeg vet at mange irriterer seg over at vi bruker så mye tid på det som noen opplever som konkurranser i god (og dårlig) moral – og som svært ofte ikke ender opp i faktiske politiske vedtak. Jeg vet at noen opplever politisk apati når vi i stedet for å fikse den ødelagte lekeplassen eller sykehjemsplassen som aldri kommer, bruker dag ut og dag inn på å krangle og sjikanere hverandre om våre syn på mennesker som ikke en gang er norske statsborgere – og hvor mye av regelverket som faktisk avgjør sakene ligger langt over og unna våre lokale påvirkningsmuligheter.
Samtidig er kampen for menneskeverdet en helt sentral del av hvorfor mange velger å engasjere seg i politikk eller organisasjonsliv. Krenkelse av menneskeverdet er den mest grunnleggende urettferdigheten som finnes. FN ble opprettet av nettopp denne grunn. Derfor velger mange å engasjere seg like hardt i uverdig behandling av et enkeltmenneske her i byen vår, samme om hen er født i Romania eller på Drammen Sykehus. Det er et standpunkt jeg har grunnleggende stor respekt for.
Samtidig har jeg vel så stor respekt for naboer som opplever at avfall på avveie, bæsj i buskene, opptenning av mål noen meter unna Drammens eldste trehusbebyggelse, og det som oppleves som truende atferd, ikke er noe greit. Særlig når det skjer i en del av Drammen hvor mange allerede føler at de har fått dumpet nok problemer som de velhavende delene av byen ikke ønsker å ha hos seg. Denne delen av kommunedel 7 har allerede byens kjipeste kombinasjon av levekårsutfordringer, luftforurensning, støy, trafikkfarlige gater, lave boligpriser, kriminalitet – og tiggerovernatting. Romleiren bidrar til forslumming av området – det er det ingen tvil om.
Det er likevel verdt å merke seg at samtlige naboer som uttaler seg om saken, i samme åndedrag understreker at de ønsker at romene skal få et verdig tilbud. For det er ikke slik at området rundt Gyldenløve plass er stappfullt av rasister og menneskehatere. Det er bare folk som er glad i stedet der de bor – og føler at dette verken er en god behandling av deres nabolag, eller av tiggerne. Jeg er selv en av dem. Min bolig er i det nærmeste berørte kvartalet. Og nei: jeg synes heller ikke noe om denne leiren i nabolaget; nærområdet mitt som jeg kjemper så hardt for at skal blomstre opp og reise seg. Samtidig har jeg sterk omtanke for enkeltmenneskene som lever en hverdag bestående av tigging, utskjelling, dårlig hygiene, kjipe måltider, toalettbesøk i andres påsyn, kulde, og kanskje sosial kontroll fra både familiemedlemmer og noen som utnytter dem kommersielt. Det siste blir bare min spekulasjon basert på noen av bilene jeg har sett svinge innom leiren – men jeg vet ikke. Sympatien min med stakkarene er uansett stor.
Blant annet fordi jeg er nærmeste nabo så har jeg uansett ligget nokså lavt når saken debatteres i sosiale medier. Mitt fokus har vært på konstruktive løsninger som kan løse problemet: blant annet å samle inn penger for at det permanente overnattingstilbudet kan åpne tidligere, og å være med på å fremme bestillingen av en helhetlig sak nå tidligere i høst. Om det fører fram, får vi se på. Det som bekymrer meg mest, og som var bakgrunnen for at jeg begynte å skrive denne teksten, er likevel hva disse debattene som handler vel så mye om moral som om politikk gjør med oss som vi–samfunn.
Den konstante og polariserte mediedekningen og opphaussingen av saken i det siste har skapt et stadig mer ekstremt kommentarfelt der grensene ser ut til å bli stadig senket for hva som er greit å kalle tiggerne – «Send søppla hjem, motbydelige folk», «Send møkkafolka ut av landet», «Tyvpakk alle sammen» er eksempler fra DTs egen oppsummering. Vi vet av historien at denne typen dehumanisering av enkeltgrupper mange ganger har vært nødvendig foranledning til å utløse vold. Hva skjer om denne realityshow-dekningen av saken fortsetter en stund til, og noen til slutt finner det for godt å ta saken i egne hender? Dette gjør meg redd.
Men mest av alt blir jeg redd for hvordan det skader våre evner til å samarbeide om å løse samfunnsproblemer på generelt grunnlag. Jada – det moderne Norge har alltid vært et samfunn med dype klassemessige og økonomiske interessemotsetninger. Men politiske skifter har siden stabiliseringen rundt 1930 kunnet skje i minnelighet – og det har (stort sett) vært mulig å finne løsninger “over streken” uten å bli beskyldt for å konspirere med “fienden”.
De siste tiårenes tilførsel av nye politiske saker som i stadig større grad berører det jeg startet teksten med – identitetspoliikk – i kombinasjon med en voldsom individualisering og kommersialisering av samfunnet, algoritmer i sosiale medier som belønner raske og sterke følelser, og redaktørstyrte medier som dessverre ofte velger å bygge opp under samme dynamikk, utfordrer dette.
Vi får det som belgiske Anton Jäger kaller “hyperpolitikk” – at “alt” blir politikk, også små saker som tidligere tilhørte privatlivet, mens evnen til å engasjere seg i og konsentrere seg om de virkelig store samfunnsspørsmålene forsvinner sammen med at 15 sekunders videoer på TikTok tar over for bøker og annen langlesning som formidlingsmedium. Vi får ekstreme, og gjerne veldig kortvarige, kampanjer for og i mot spørsmål som alle kan engasjere seg i – mens forvaltningen av de største spørsmålene forsvinner til byråkrater, offentlig eide selskaper og jurister (og overnasjonale beslutningsnivåer).
Vi blir rett og slett ute av stand til å sammen forvalte samfunnet i fellesskap lenger. Det bygges opp endeløse skyttergraver for og i mot små og store spørsmål – og dessverre grupperes flere og flere av dem inn på samme side av en stor vollgrav. Til eksempelvis min store fortvilelse er klima- og miljøsaken i ferd med å grupperes inn sammen med mange andre “woke”-saker/venstreside-saker eller hva du vil kalle det. Er du “for eller mot” klima, så forventes du å være “for eller mot” liberal innvandringspolitikk, kjønnspolitikk, transpolitikk, og så videre.
Vi ser det igjen i særlig kjønnsskillene, utdanningsskillene, og de geografiske skillene ved stemmegivning i valg. Vil det være noe “vi” igjen å bygge et samfunn på dersom dette får lov til å eskalere videre? Jeg tror ikke det.
Noen vinner på at samfunnet utvikler seg slik. De som har funnet seg forretningsmodeller som kan profitere på denne utviklingen, tjener rått. Dette er hovedgrunnen til at det investeres så ekstremt i kunstig intelligens – fordi noen ser enorme muligheter til å eskalere dette enda videre.
Noen vil kalle det omvendt sosialisme – at vi snur hele fellesskapet på hodet, og rister våre verdier opp til en liten gjeng som sitter øverst og skummer fløten av vår avmakt. Men utover disse kommersielle profitørene, så er det ingen av oss som tjener på dette. Ingen. Alle blir tapere. Heldigvis har også det store VI makten til å endre et samfunn som VI selv – med viten og vilje – har skapt.
Det starter med meg. Og deg. Og deg. VI må finne tilbake til hvordan vi kan i første omgang klare å diskutere sammen igjen, og deretter finne fram til gode kompromisser, for hvordan vi skaper gode samfunn for mennesker og naturen rundt oss.
I debatten om romfolkleiren så starter det med at vi alle bør helle en god bøtte isvann over oss selv, og tenke oss om to ganger før vi ytrer noe neste gang. Enten det er om menneskeverdet til romfolket – eller om de politiske intensjonene til en meningsmotstander. Det starter hos meg selv, og så går stafetten videre.
Av
Herman Ekle Lund
Gruppeleder, Drammen Venstre
