Hvem skal styre Drammen etter kommunevalget, og er noen i stand til det?
KOMMENTAR: Det nærmere seg nå den endelige avklaringen på hvem som skal stå på de ulike partienes valglister i Drammen foran kommunevalget neste år. Ingen store bomber så langt. Heller ingen store fornyelser, selv etter at noen «gamle travere» er blitt flyttet nedover på enkelte av partienes lister, eller rett og slett gitt seg i politikken. Alle partiene skryter selvfølgelig av at de har mange gode kandidater å velge mellom og at det har vært vanskelig å få plass til alle. Slike uttalelser burde, etter min mening, kanskje blitt gjenspeilet i større grad i de ulike listeforslagene. Jeg ser ikke mange spor av det.
Kampen om plassene i kommunestyret etter valget neste år blir hardere enn noen gang fordi antall representanter nå er redusert med 17, fra 57 til 43.
Denne reduksjonen vil nok i første rekke gå utover de mindre partiene, og det er trolig ikke noe stort tap for drammenspolitikken. Jeg kan ikke se at noen av de små partiene har tilført drammenspolitikken eller innbyggerne noe ekstra, utenom å fyre opp under det kaoset som til tider har rådet i politikken i kommunen. Det er for eksempel å håpe at de representantene, som blir valgt inn i kommunestyret ved neste valg, skjønner mer av rollene sine enn de som i inneværende periode har byttet partier raskere enn jeg bytter skjorte - og det er ganske ofte.
Det spennende er selvfølgelig hvem som kommer til å styre Drammen etter neste kommunevalg. Ti måneder til valget er lang tid i politikken, mye kan skje både ute i verden, på riksplan her i landet og i vår lille kommunale andedam. Oppslutningen og styrkeforholdet mellom partiene ved et kommunevalg er tradisjonelt noe annerledes enn ved et Stortingsvalg. Likevel er det i øyeblikket ikke noe tvil om at Fremskrittspartiet også i Drammen vil få stor oppslutning. Særlig etter at Høyre nå har gått innfor en byvekstavtale med bompenger. Dersom også Arbeiderpartiet gjør noe tilsvarende vil dette bare bygge oppunder det som mange velgere etter hvert oppfatter som stadig større likhet mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Det blir spennende å se om og når Frp’s nye frontfigur i Drammen, Lavrans Kierulf kommer på banen. Han kan ikke vente for lenge før han viser om han har muskler eller ikke. Eller er taktikken fra Kierulf og Frp`s side i Drammen å sitte rolig i båten og surfe på den rikspolitiske trenden? I øyeblikket kan det nesten se ut som om FrP har gitt fra seg initiativet i debatten om bompenger til sin tidligere gruppeleder Ulf Erik Knudsen og hans nye parti INP.
Trolig vil det ta lang tid, om det noen gang skjer, at Høyre igjen blir det toneangivende store styringspartiet på borgerlig side
Begge de to tidligere styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, sliter på riksplan. Det er mest negativt fokus på Høyre og leder Ine Erikssen Søreide. Hun har foreløpig ikke klart å ta eierskap til noen viktige politiske saker. Trolig vil det ta lang tid, om det noen gang skjer, at Høyre igjen blir det toneangivende store styringspartiet på borgerlig side. Stadig nye meningsmålinger viser katastrofalt dårlige tall, og i øyeblikket er det er det ikke mulig å se for seg på hvilke politikkområder partiet igjen kan ta eierskap til.
Etter å ha lest ferdig Erna Solbergs nye selvbiografi står det klart for meg at den tidligere statsministeren og partilederen i Høyre umulig kan ha tatt innover seg hvilken dårlig tilstand hennes eget parti nå er i. Paradokset blir etter min mening stort når hun fremhever seg selv som den store samarbeidsforkjemperen på borgerlig side samtidig som hun skjeller ut Sylvi Listhaug for hennes måte å arbeide på i forhold til de andre borgerlige partiene. For meg er det tydelig at det gjennom boken har vært viktigere for Erna Solberg å sikre seg et godt ettermæle enn å hjelpe Høyre og den nye partilederen med å komme ut av de store vanskelighetene partiet nå har.
Både Arbeiderpartiet og Høyre sliter med å forklare hvorfor velgerne skal ha tillit til dem, mens FrP foreløpig synes å mene at det holder å sitte stille og vente på at misfornøyde velgere skal komme rekende
Når det gjelder Arbeiderpartiet er det ganske interessant, og kanskje litt for lite fokusert, at partiets ledelse og tilhengere nærmest jubler når meningsmålingene bikker 20 prosent. Tenk det! Den gamle ørnen i norsk politikk flyr ikke like høyt lengre, og selv i egne øyne er tydeligvis ambisjonen redusert betydelig.
Noe av Arbeiderpartiets problem skyldes trolig at det er i ferd med å bre seg en oppfatning av at statsminister Jonas Gahr Støre synes å være mer interessert i, og opptatt av utenrikspolitikk enn av norsk politikk. Han kan til tider virke nærmest uinteressert i folks hverdagsproblemer. Når også den såkalte «Stoltenberg-effekten» er borte, sliter Arbeiderpartiet. Når både Støre og Stoltenberg også har gjort det til sine vaner å fortelle det norske folk at de har fått bedre råd i de siste årene, mens befolkningen selv opplever hverdagen helt annerledes med høye drivstoffpriser, høye strømpriser, høye matvarepriser og fremfor alt høye renter blir troverdigheten tynnslitt.
Bedre blir det ikke at innbyggerne gjennom de pågående statsbudsjett-forhandlingene med Tutti Frutti-kameratene daglig blir påminnet om hvor vanskelig det må være å styre en regjering som til de grader er avhengig av partier helt uten ansvar for en helhetlig politikk. På den måten er det stor likhet mellom den politiske situasjonen på landsbasis og det som er tilfelle i drammenspolitikken: Nemlig de små partienes febrilske kamp for å overleve gjennom å dyrke sine egne særinteresser. At dette rammer de to tradisjonelle store styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre sterkt, blir vi påminnet om hver dag.
Tall og statistikk viser at Arbeiderpartiet og Høyre i større grad stemmer likt i stadig flere saker på Stortinget, og det politiske bildet i Drammen begynner etter hvert å ligne forbausende mye på det vi ser på riksplan. Både Arbeiderpartiet og Høyre sliter med å forklare hvorfor velgerne skal ha tillit til dem, mens FrP foreløpig synes å mene at det holder å sitte stille og vente på at misfornøyde velgere skal komme rekende.
Færre kommunestyrerepresentanter i Drammen kan gjøre småpartiene desperate, og føre til overbud som forleder velgeren til å tro at de stemmer på forandringer, mens de i virkeligheten bare får mer av det samme. Det store spørsmålet foran neste års kommunevalg er derfor ikke bare hvem som skal styre Drammen - men om noen faktisk er i stand til å gjøre det.