Kort vei fra jubel til krise – Drammensånden lever fortsatt

KOMMENTAR: For noen uker siden jublet Drammen og sentrale meningsbærere i byen over sitt nye sykehus og den nye bybroen. Alt ble framstilt som et bevis på fremgang og dyktighet. Nå er tonen en helt annen: Bybroen er ikke vindbeskyttet og er glatt. Akuttavdelingene på sykehuset har startproblemer, det har vært noen bagatellmessige problemer med inngangsdøren og fødende får ikke lystgass. Overskriften i DT om «krisestart for nytt sykehus» illustrerer hvordan det som kalles «Drammensånden» fortsatt fungerer.

Selv midlertidige problemer tolkes som katastrofe, ikke nødvendigvis fordi det teknisk er riv ruskende galt, men fordi de bryter med forventningen om feilfrihet. Det handler mindre om at virkeligheten har endret seg dramatisk på noen få uker, men mer om lokal retorikk som nesten alltid bruker ytterpunktene. I Drammen er ting enten Norges beste, eller i krise. Dette gjør det krevende å skille innkjøringsproblemer fra reelle kriser.

Dette er den moderne «Drammensånden». Da dikteren Rudolf Nilsen skrev om den ånden på 1920-tallet, beskrev han en mentalitet preget av småborgerlig konformitet, respektabilitet og frykt for konflikt. Mentaliteten reagerte mot avvik og opprør, ikke gjennom makt, men gjennom sosial disiplin. Ro og orden ble viktigere enn oppgjør og kritikk. Drammen fungerte som symbol for en type småbymentalitet som kunne kvele kreativitet og kritikk, ikke nødvendigvis som en eksakt beskrivelse av byen.

I dag kan det se ut som om denne ånden er borte, men etter min mening er ikke dette tilfelle. Den finnes fortsatt, bare i ny form. Byen er liten nok til at de samme sentrale meningsbærerne stadig dukker opp i råd, utvalg og styrer, og nettverkene deres setter standarden for hva som regnes som «realistisk» og «ansvarlig». Selv et godt gjennomført prosjekt kan bli møtt med kritikk dersom de «rette» personene ikke får synlig anerkjennelse. Suksess må passere nettverkets filter for å bli akseptert, ellers utfordrer den den etablerte konsensusen.

Denne dynamikken forsterkes av at Drammen lenge har hatt én dominerende lokalavis, som i praksis styrer hvilke saker og stemmer som får oppmerksomhet. Offentligheten snevres inn, ikke gjennom sensur, men gjennom prioritering og vinkling.

Rudolf Nilsens «Drammensånd» kneblet avvik gjennom moral og sosial fordømmelse. Dagens variant gjør det gjennom nettverk og adgang, men kjernen er den samme: en skepsis mot uro, konflikt og radikale endringer. Småbyens dynamikk belønner tilpasning og straffer avvik, selv når avviket er positivt.

Drammensånden lever ikke fordi Drammen er bakstreversk, men fordi misunnelse og statusjag er bivirkninger av endringer og ambisjoner. Den lever fordi små byer med store ambisjoner ofte foretrekker ro fremfor konflikt. Den belønner tilpasning, straffer avvik, og gjør det tydelig hvem som teller og hvem som ikke gjør det. Selv suksess vurderes gjennom nettverkets øyne.

Derfor bør «Drammensånden» fortsatt gjenkjennes, observeres og utfordres.