Når sutringen blir politikk

KOMMENTAR: Drammen går egentlig så det griner – i positiv forstand. Nytt sykehus, ny bybro, ny jernbanestasjon, og en kommuneøkonomi som peker oppover. Vi snakker om overskudd på mellom 150 og 200 millioner kroner, og Drammen klatrer på rankingen over Norges mest attraktive kommuner.

Likevel er stemningen laber. Drammenserne virker rett og slett aldri fornøyde. Vi hører om dårlig busstilbud, for få parkeringsplasser for ansatte ved det nye sykehuset (ja, jeg vet at det ikke er Drammen kommune som eier det nye sykehuset, men likevel), tog som står ( ja, jeg vet at det er Bane Nor og VY som har skylda, men alt dette inngår i det jeg vil kalle Drammens-sutringen). Må man gå 200 meter lengre til det nye sykehus, eller 500 meter lengre til bussen, er det nærmest verdens undergang, og nå – bompengespøkelset som igjen skal utredes.

Men kanskje er ikke dette bare et uttrykk for kravstore innbyggere. Kanskje har vi lært av våre egne politikere. For hva ser vi i kommunestyret? Lange møter, harde fronter, smålige ordskifter – og en endeløs rekke utredninger som til slutt ender der de startet: ingen konkrete tiltak.

Utredninger har blitt standardløsningen på alt. Tiggerproblemet? Utredes. Ungdomskriminaliteten? Utredes. Bompenger? Selvsagt skal det utredes selv om opplysningen er gjort tilgjengelige mange ganger allerede. Resultatet er at folk mister troen på at noe faktisk skjer. Når politikerne viser handlingslammelse og blir mer opptatt av å vinne over hverandre med ufin og til dels «grisete» språkbruk, smitter det over på innbyggerne. Til slutt blir hele byen passiv, oppgitt og språkbruken blir deretter.

Vi har fått en kultur der alt skal diskuteres i hjel før det besluttes, og der enhver forbedring drukner i klaging. Kanskje er det ikke drammenseren som er sutrete av natur, men politikernes måte å drive politikk på som har smittet over på innbyggerne. Når lederne våre krangler mer enn de leder og er ufine med hverandre, hvorfor skulle vi andre opptre annerledes?

De neste to årene blir krevende for politikerne. Bompengesaken skal gjennom enda flere runder. Temperaturen kommer til å bli høy. Kanskje for høy til tider. Økonomien kommer helt sikkert til å gå både opp og ned. Tiggerne kommer til å være i byen. Overskridelse ved byggingen av bybroen må betales. Togene kommer helt sikkert til å stanse med jevne mellomrom. Eldrebølgen kommer til å ramme kommunen osv. osv.

Tross alt som kan bli vondt og vanskelig, våger jeg likevel å stille spørsmålet som jeg tror mange egentlig kjenner på: Er Drammen blitt en by og kommune der vi har mistet evnen til å glede oss, og i stedet blitt en flokk med sutrekopper der egeninteressene er blitt så store at ingen ønsker andre noe godt?