Når utredning ikke er en utredning – en fascinerende kveld i Drammen kommunestyre
KOMMENTAR: Av
og til er det nesten teatralsk å overvære et kommunestyremøte i Drammen.
Tirsdag ettermiddag og kveld var intet unntak. Det som fascinerte meg mest, var
hvordan enkelte representanter og partier forvandler det de vil at vi skal tro
er et prinsipielt standpunkt i én sak, til fullstendig uviktighet i en annen.
Gammel ideologi trumfer det som tidligere fremsto som et godt argument.
Man
skulle tro at en utredning – altså en systematisk gjennomgang av ulike
alternativer – alltid handler om det samme: Å skaffe mer kunnskap for å kunne
ta bedre beslutninger. Men nei. I Drammen kommunestyre virker det som om det å
samle kunnskap ikke er en fast praksis, men et verktøy som bare brukes når
saken passer den ideologiske agendaen.
Jeg kan bare lure på hvor mye tid, ressurser og energi som kommunedirektøren må bruke på utredninger som fra start er ideologisk dømt til å ende som politiske show
På
tirsdag hadde kommunestyret to saker på bordet som begge skulle utredes – men
av helt forskjellige grunner. Den ene gjaldt om kommunen skal legge forholdene bedre til rette for de tiggere som stadig oppholder seg i byen. Den andre
gjaldt forslag om å utvide konkurranseutsettingen av kommunale tjenester.
Ta
SVs Tony Burner som eksempel. Når det gjaldt tiggerne, var han den ivrigste
forkjemperen for en utredning. Han argumenterte med tyngde for at det å samle
mer kunnskap bare var fornuftig, og forsto ikke hvorfor andre partier var
skeptiske. Det var nesten så man kunne høre et lite “halleluja” i salen –
kunnskap for kunnskapens skyld!
Men
noen saker senere, da det ble diskutert en utredning om privatisering av
kommunale tjenester, var det som om all kunnskap plutselig hadde blitt en
farlig fiende. Den samme Tony Burner, som tidligere hadde vært fullstendig
tilhenger av å få frem fakta, var nå kraftig motstander av en utredning. Ikke
fordi utredninger er dårlige, men fordi de kunne kaste lys over alternative
løsninger som ikke stemte med partiets ideologi.
Dette
mønsteret – hvor prinsippet om å utrede kun gjelder når det støtter egne
synspunkter – er fascinerende på et nesten teatralsk nivå. Det er nesten som om
utredninger i Drammen har en egen ideologisk radar: De lyser opp kun når
partiets synspunkt står i fare for å bli utfordret.
Jeg
kan bare lure på hvor mye tid, ressurser og energi som kommunedirektøren må
bruke på utredninger som fra start er ideologisk dømt til å ende som politiske
show. Men i mellomtiden kan vi som publikum lene oss tilbake, smile litt og
notere oss at en utredning, i Drammen kommunestyre, åpenbart ikke alltid er en
utredning.
Kort
sagt: Utredning er ikke lenger bare utredning. I Drammen handler det om
ideologi først – kunnskap er bare et påskudd. Og det er både fascinerende,
frustrerende – og litt underholdende å overvære.