Nye Drammen sykehus: Den virkelige skandalen er samrøre av helsepolitikk, fagforeningspolitikk og profesjonskamp

KOMMENTAR: Potetene i kantinen var ikke kokt riktig. En inngangsdør fungerte ikke helt som den skulle. Og ikke alle med handicapkort får parkeringsplass helt ved inngangsdøren. Slik startet historiene om «skandalen» ved det nye sykehuset i Drammen.

Før åpningen ble sykehuset omtalt som et av Norges mest moderne. Det har kostet hele 18 milliarder kroner. Et gigantisk løft for regionen etter mange år med et gammelt og nedslitt bygg. Likevel tok det bare kort tid før overskrifter ga inntrykk av at noe var fundamentalt galt.

Selvsagt finnes det utfordringer. Meldinger om arbeidsflyt og plassforhold i akuttmottaket må tas på alvor. Noen ansatte opplever også at pauserommene ikke er gode nok. Slike forhold skal ikke bagatelliseres.

Men mye av kritikken handler åpenbart, etter min mening, om mer enn praktiske problemer. Den handler også om politikk.

Flere av de mest høylytte kritikerne er fagforeningstillitsvalgte. De har en viktig rolle i å løfte fram ansattes erfaringer. Samtidig er organiseringen av norske sykehus en politisk stridssak. Da lederen av Stortingets helse- og omsorgskomité, Kjersti Toppe, nylig kalte det nye sykehuset en skandale, handlet det i stor grad om motstand mot modellen norske sykehus drives etter, en modell som nå er under nasjonal vurdering.

Det er legitimt å diskutere. Men når et nytt sykehus brukes som symbol i en større politisk kamp, får det konsekvenser. Pasienter og innbyggere kan sitte igjen med inntrykk av at noe er utrygt, selv om virkeligheten kan være langt mer nyansert.

Den siste tiden har også en overlege gått hardt ut mot en ny IKT-løsning og hevdet at ansatte føler seg som «prøvekaniner». Uenighet om systemer og organisering er ikke uvanlig i store organisasjoner. Samtidig er det nærliggende å spørre om vi her også ser konturene av den profesjonskampen som altfor ofte preger helsevesenet.

Når fagforeningskamp, større politiskkamp og profesjonskamp i helsevesenet blandes sammen i offentligheten, kan resultatet lett bli et bilde av en krise som er større enn virkeligheten.

Dersom forholdene ved sykehuset virkelig er så alvorlige som enkelte ansatte og politikere nå gir uttrykk for, bør det naturligvis få konsekvenser for dem som har hatt ansvar for planlegging og gjennomføring av prosjektet. Hvis situasjonen derimot ikke er så dramatisk, bør man også være varsom med å rope ulv hver gang det oppstår problemer i en så stor og kompleks virksomhet. Det blir tilslutt helt umulig for innbyggere og pasienter å skjønne hva som er alvorlig for pasientsikkerheten eller rett og slett er et sammensurium av fagforeningskamp , profesjonskamp eller til og med normal større politiske kamp.

Min egen erfaring peker i alle fall i en helt annen retning. Etter at fastlegen sendte henvisning til MR for ryggproblemer, ringte sykehuset allerede etter to dager. De hadde fått en avbestilling og spurte om jeg kunne komme dagen etter. Hele opplevelsen, fra kommunikasjonen ved ankomst til selve undersøkelsen, var imponerende effektiv og profesjonell.

Det betyr ikke at alt er perfekt. Men det viser at virkeligheten er mer nyansert enn inntrykket som noen ganger skapes i mediene.

Derfor bør både tillitsvalgte, fagfolk og politikere være varsomme med ordbruken. Når små og store utfordringer, uten grunn, legges i samme gryte og kalles en skandale, skaper det først og fremst uro hos dem som trenger gode sykehustjenester.

Den virkelige skandalen kan fort bli noe helt annet, nemlig måten vi snakker om det nye Drammen sykehus på.

Har alle dem som nå kappes om å uttale seg i negative ordelag om det nye sykehuset i Drammen allerede glemt hvordan forholdene var ved det gamle sykehuset. Snø gjennom vinduene og regn gjennom taket.

Det var en virkelig skandale i mange av de siste årene det!