SKYR ILDEN? - Det kan ikke være tilfeldig at ordføreren bare stiller opp i avisen når hun har noe å smile/skryte av, skriver DRM24's kommentator.

Drammen som «småby»: Har vi for tette bånd og korte avstander?

Publisert Sist oppdatert

KOMMENTAR: I Drammen har det, etter min kunnskap og erfaring, opp gjennom alle år vært snakket om tette bånd og korte avstander mellom enkelte grupper av innbygger og viktige meningsbærere, det være seg politikere, kommuneadministrasjon, deler av næringslivet eller andre mer eller mindre selvutnevnte aktører.

Jeg var i min forrige kommentar opptatt av at vi i «småbyen Drammen» lider av et mindreverdighetskompleks som kanskje for ofte kan gi seg utslag i at vennskap, kjennskap og ikke nødvendig armlengdes avstand dessverre kan bli en brikke som svinger en avgjørelse i den ene eller andre retningen, eller at noen blir litt vel «høye og mørke».

I en såpass liten by som Drammen, er det en selvfølge at den største avisen (DT) blir en meget viktig stemme i den politiske debatten og samfunnsutviklingen. Vi har imidlertid ingen god tradisjon, hverken i Drammen eller i Norge for øvrig, å diskutere pressens rolle og arbeidsmetoder. Og jeg trår nok inn i et vepsebol når jeg nå våger meg frempå i denne kommentaren.

Jeg mener det er sunt også for oss i pressen å bli minnet på vår oppgave. Det er for eksempel stor forskjell på det å være «vaktbikkje», og det å bli aktør. Og kanskje de viktigste spørsmålene en redaktør i en lokalavis, som har en dominerende posisjon i sitt område, skal stille seg, er: Har vi til enhver tid tilstrekkelig avstand til kildene våre? Oppfyller vi vår opplysningsplikt, er vi en god «vaktbikkje» og ikke en aktør?

Det kan være på sin plass for mange av oss å ta en gjennomgang av vår egen rolleforståelse med jevne mellomrom.


Med andre ord: Hvordan fyller vi rollen som den fjerde statsmakt? Etter at jeg skrev min forrige kommentar om «småbyen Drammen» er det to saker som jeg har bitt med merke i. De er kanskje ikke så store hver for seg, men er likevel verdt å dvele litt med i en debatt om pressens rolle i et lokaldemokrati.

Torsdag 9. mars offentliggjorde Mediebedriftenes Landsforening sin opplagsstatistikk for 2022 for norske mediebedrifter. Denne statistikken viser at Drammens Tidende har hatt en opplagsnedgang på 934 abonnenter. DT selv har, etter det jeg har fått med meg, valgt å ikke offentliggjøre disse tallene hverken i papirutgaven eller på nett. Jeg konstaterer at DT ved tidligere offentliggjøringer av opplagstall har vært svært raske med å fortelle sine lesere «gladhistorien» dersom det har vært økning i opplaget. Det er noe som heter at man skal opptre på samme måte i gode dager som i onde dager. Er det ikke en nyhet at den store lokalavisen fortsetter opplagsnedgangen? Stiller redaktørene seg for eksempel spørsmålet om opplagsnedgangen har noe med den journalistiske kvaliteten å gjøre? Journalistisk tillit må vinnes hver dag.

Den andre saken jeg har bitt meg merke i er saken Drammens Tidende har gjengitt fra kommunen om at byen får 16,5 millioner til et pilotprosjekt fra EU. Altså det jeg vil kalle «en gladsak» for Drammen kommune, og da ser vi straks at ordføreren står smilende og skrytende frem på et bilde tatt av en medarbeider i Drammen kommune. Slik jeg ser det har det nærmest blitt en vane at kommunens ordfører står frem i avisen bare når hun har noe å smile/skryte av. For meg er det dessverre derfor nødvendig å stille spørsmålet om dette er et krav fra ordføreren, eller om det er en bevisst policy fra DT. Tilfeldig kan det i hvert fall ikke være.

Hvor mange innbyggere i Drammen vet at det nå sitter to tidligere redaktører og en journalist fra DT som meget sentrale ledere/rådgivere i kommuneadministrasjonen og i politisk sekretariat i Drammen kommune? Styrelederen i Byen Vår Drammen er tidligere ansvarlig redaktør i DT, og vi har nettopp fått vite at en tidligere politiske redaktør i DT er ansatt som strategisk rådgiver i Drammensregionens Næringsforening.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at alle disse personene er ansatt på grunn av sine sterke faglige kvalifikasjoner. Det er heller ikke noen grunn til å stille spørsmål ved deres integritet og lojalitet i forhold til nye og gamle jobber.

Jeg mener på ingen måte at enkelte grupper arbeidstagere (les: journalister og redaktører) skal ilegges yrkesforbud. Journalister og redaktører må som alle andre selvfølgelig stå fritt til å søke på jobber, og bli ansatt andre steder enn i mediebedrifter. Likevel vil jeg påstå at det påhviler personer fra «den fjerde statsmakt» et ekstra ansvar for å være seg bevist sin rolle. De fleste medier har da også i den siste tiden blitt mye flinkere til å opplyse om hvilke forbindelser og bindinger som det kan være mellom journalister, kilder eller andre i saker som omtales. Denne plikten må, etter min mening, like mye pålegges de bedriftene, organisasjonene eller andre som ansetter folk som kan havne i ufrivillige dobbeltroller.

Ingen skal lese denne kommentaren som beskyldninger hverken mot politikere, pressefolk eller andre meningsbærere i Drammen. Når jeg likevel tillater meg å skrive om dette, er det fordi opplysninger viser at Drammen er det jeg kaller «en småby» på godt og vondt. Kanskje er det uunngåelig at mange av de sammen menneskene Drammen møtes i ulike roller og i ulike sammenhenger til ulike tider. Derfor kan det være på sin plass for mange av oss å ta en gjennomgang av vår egen rolleforståelse med jevne mellomrom.

Åpenhet, transparens og ikke lukkethet og urealistiske mål må derfor være noe å strekke seg etter, og tenke over, for alle som er glade i Drammen.

Powered by Labrador CMS